En kammerpikes dagbok

I likhet med Belle de jour handler En kammerpikes dagbok om en kvinne som bruker sin seksualitet som et middel i en frigjøringsprosess. Men om den i Belle de jour skjer på et indre plan, er det en ytre og rent politisk frigjøring det er snakk om her. Jeanne Moreau spiller hushjelpen som gjennom en rekke menn (den reaksjonære arbeidsgiveren, svigersønnen hans, den sosialistiske naboen og den fascistiske tjeneren) tilegner seg en viss maktposisjon. Hun driver et kalkulert dobbeltspill, og driver det svært langt. Det er først når hun oppdager at en ung venninne har blitt voldtatt at hun må vurdere en annen strategi.

Romanen som filmen bygger på ble skrevet sent på 1800-tallet, og ble filmatisert av Jean Renoir i 1946. Han la dramaet til den perioden den er skrevet i. Buñuel derimot, har flyttet det fram til slutten av 1930-årene og fascistenes fremmarsj, med alle de politiske undertoner som det gir. Som en politisk film er den nokså typisk buñuelsk, med en sterk kritikk av det borgerlige samfunnet og det skruppeløse fascistiske regimet. Som feministisk film, derimot, vil det være vel så karakteriserende å kalle den for en Jeanne Moreau-film. Hun gjør her enda et portrett av en selvstendig kvinne som er overlegen både seksuelt og intellektuellt, og som har en sterk selvoppholdelsesdrift.

Det fins en likhet mellom kvinnen i En kammerpikes dagbok og de andre filmrollene Moreau gjorde på denne tiden. Man skulle kunne tenke seg at dette er den tredje filmen i en tenkt triologi hvor Louis Malles Les amants og François Truffauts Jules og Jim er de to andre. I alle disse filmene spiller Moreau viljesterke kvinner som bryter fastlagte rammer for å oppnå en form for frihet. I Les amants bryter hun ut av et uforløst ekteskap, i Jules og Jim bryter hun ut av et uforløst liv, og i En kammerpikes dagbok bryter hun ut av både sosiale og seksuelle roller. Moreau gir alle de tre kvinnene det samme uutgrunnelige ansiktsuttrykket, som røper både intellekt, smerte og bitterhet.