En dødsdømt har rømt

En dødsdømt har rømt er basert på den sanne beretningen om en fransk motstandsmann, løytnant André Devigny, som ble fengslet og dømt til døden av Gestapo i Lyon i 1943, men som klarte å flykte fra det beryktede Montluc-fengselet. Bresson har i konsultasjon med Devigny rekonstruert denne flukthistorien og bestrebet seg på å gjøre den så eksakt og sannferdig som mulig, men har samtidig gjort en film som er umiskjennelig bressonsk i både form og innhold.

Filmen åpner med at Fontaine (filmens Devigny) forsøker å flykte fra bilen som skal bringe ham til fengslet. Han mislykkes, straffes og kastes halvdød i en celle. Resten av filmen er viet hans andre fluktforsøk, og skildrer hvordan han med enorm viljestyrke, selvbeherskelse og konsentrasjon planlegger og gjennomfører sin endelige flukt fra Montluc. Underveis dukker det opp en rekke betydelige hindringer som truer med å velte Fontaines planer. Blant annet får han helt uventet en ny cellekamerat samme dag som han har planlagt å gjennomføre flukten. Fontaine mistenker ham for å være tyster, og havner i et dilemma: Drepe ham eller ta ham med?

Bresson vurderte en stund å kalle filmen Le vent souffle où il veut («Vinden blåser hvor den vil») etter en passasje i Bibelen (Joh.3.4-8) hvor Nikodemus spør Jesus om det er mulig for mennesket å bli født på ny. Her er vi inne på en av de mest fremtredende tematiske ledetrådene i Bressons filmunivers: Menneskets vei til renselse og gjenfødelse er ikke plottet ut på noe kart, det er en vei som skapes gjennom erkjennelse og oppofrelse. Den flukten fra fangenskap som utgjør En dødsdømt har rømt er altså også uttrykk for en langt mer grunnleggende form for løsrivelse, av åndelig (men ikke nødvendigvis religiøs) art.

En dødsdømt har rømt er fortalt med den asketiske strengheten i filmspråket som har gjort Bresson både berømt og beryktet. Alle uvesentligheter er skrellet bort både på bilde- og lydsiden, til fordel for en uhyre poengtert minimalisme gjort med en genuin, vakker renhet.