El Topo

Ut av ørkenheten kommer en hest med en sortkledd revolvermann, bak på hesten sitter et lite barn og klamrer seg til sin far. De stiger av og finner frem en teddybjørn og et innrammet portrett av barnets mor. I et overgangsrituale begraver de bamsen og bildet i den varme sanden før de igjen setter seg opp på hesten og forsvinner tilbake i ørkenen.

El Topo: Muldvarpen som lever i sine mørke ganger og lengter etter solen, men når han endelig finner den, blir han blendet. I Jodorowskys utgave finner vi ultravold og zen-buddhisme i en og samme scene, her tematiseres kroppens forgjengelighet og dens lyster, tankens makt og våpenets, frelseren og fristeren, kristendom og paganisme, egoismen og det ultimate offer. Jodorowky legger lag på lag med symboler, mening, metaforer og allusjoner. El Topo kan derfor ikke sees som en vanlig film med en lineær handling, selv om den drives fremover med klare mål. For hvert mål som nås avstedkommer radikale forandringer i hovedpersonen og nye veier åpner seg. I scener som varierer fra det nesten smertefullt vakre til det ubehagelig groteske og grusomme, men alltid kreative og visuelt dristige, følger vi El Topo på sin vei mot lyset.

Det er Jodorowsky selv som gestalter El Topo, han ellers er omgitt av en blanding av musikere og kunstnere, profesjonelle skuespillere (noen kjent fra Buñuels filmer) og rene amatører plukket opp fra gaten, gjerne handikappede, som til sammen utgjør et persongalleri som ordet fargerikt ikke dekker.