Dust in the Wind

Dette er et av høydepunktene i Hou Hsiao-hsiens filmografi; Dust in the Wind er et lavmælt mesterverk og en av 80-tallets vakreste filmer. Filmen utspiller seg som en moderne Ozu-film, med samme visuelle enkelhet og stille emosjonelle kraft.

Filmen handler om det unge paret Wan og Huen, som vokser opp i en liten landsby i det nordlige Taiwan. Etter skolen flytter Wan til Taipei for å finne arbeid, og et år senere kommer Huen etter. På en besnærende konkret og lyrisk måte veksler filmen mellom dramatiske og kontemplative scener, og skildrer Wan og Huens møte med storbyen og deres vei mot voksenlivet, gjennom nærhet og separasjon.

Dette er en nydelig og melankolsk film som flyter av gårde som en lang, rolig elv. Dust in the Wind er gjort med subtil fintfølelse og en imponerende visuell presisjon. Bildene kan virke hverdagslige, men er uhyre velkomponerte. Hou og hans eminente fotograf Mark Lee Ping-bin (som seinere gjorde In the Mood for Love og en rekke andre filmer av Hou) bruker få og statiske kamerainnstillinger, og filmer gjerne personene fra en viss avstand – når det klippes til de sjeldne nærbildene, har det en desto sterkere effekt. Det er fascinerende hvordan mange av scenene, hvor skuespillerne er nesten helt urørlige – scener hvor de spiser, ser film i en kinosal eller venter på toget på perrongen på en togstasjon – har en slik ulmende utstråling og glød. Det ser enkelt og nesten tilforlatelig ut, men det er gjort med en subtilitet som vi ellers forbinder med et lite knippe regissører i filmkunstens absolutte toppsjikt – Yasujiro Ozu, Satyajit Ray, Michelangelo Antonioni og Robert Bresson.

Dust in the Wind kan se ut som en realistisk film, men den rolige rytmen gir den en meditativ og nesten drømmeaktig kvalitet. Tid er et nøkkelord, både tematisk og stilistisk; filmen handler om livsløp og skjebnens luner, samtidig som Hou fordyper seg i de enkelte øyeblikkene og situasjonene som utgjør karakterenes liv. Noen scener byr på dramatikk, andre på humor – som når bestefaren (en gjenganger i Hous filmer) skal tenne et stearinlys i mørket og setter fyr på en kinaputt i stedet. Og andre ganger handler det om hvordan skyene får lyset til å flakke over fjellene i horisonten. Filmen har en melankolsk grunntone, diskret understreket av en naken gitar på lydsporet.