Distant Voices, Still Lives

Med Distant Voices, Still Lives gjenkaller den britiske regissøren Terence Davies en tapt tid, nærmere bestemt sin egen barndom. Slik Proust søkte å gjenskape hans liv i litterær form iscenesetter Davies sine egne minner fra Liverpool under og etter andre verdenskrig. Stemmene som runger ut fra historiens og hukommelsens dyp er fra arbeiderklassen, mens scenen hvor disse stemmene får utspille seg er en typisk britisk kommunalbolig. Innspilt under Thatchers Storbritannia på midten av 1980-tallet, er Distant Voices, Still Lives et minneteater hvor fortidens spøkelser får mulighet til å hjemsøke, ikke bare Davies egen hukommelse, men også samtidens kinogjengere, nå som da. Med utgangspunkt i Davies sitt mesterverk, og i forlengelsen av filosofien til Jacques Derrida, Bernard Stiegler og Walter Benjamin, vil Mats Andreas Nielsen før visningen gi et innblikk i hvordan filmmediet kan virke som en formidler, organisator og gjenskaper av individuelle minner så vel som kollektive historier.