Dis

Av og til blir vi truffet av noe som er mer et fenomen enn en film i den norske filmhistorien. Dis – en historie om kjærlighet er en slik film. Man kan elske den eller hate den, le av den eller sverme med den – men det er umulig å være likegyldig til Aune Sands første spillefilm. 300 000 kroner skal Dis ha kostet, og til dags dato har den spilt inn det femdoble beløp. Det er ikke vanlig kost innen norsk film, men så er heller ikke Dis noen ordinær film. Allerede før premieren skapte den rabalder, ved at noen av de største norske kinoene (blant andre i Bergen og Tromsø) nektet å sette den opp av kvalitetsgrunner. Filmen var for dårlig! Media kom på banen og med noen få unntak sablet kritikerkorpset ned Sands romantiske epos. Men så skjedde noe som vi vel knapt har opplevd maken til her hjemme, publikum strømmet til kinoene – ikke i solidarisk støtte til en misforstått kunstner, men for å gapskratte over Sands monologer. Bildene var så sin sak, de var tross alt skutt på 35mm og utsnittene var ikke uefne. Monologene derimot, de skapte stor oppstandelse. Folk lærte seg utenat sine favorittlinjer og brølte dem ut i salen. Klisjeer kalte kritikerne det, men ville publikum reagert slik hvis det ikke hadde vært en viss originalitet i de tekstlige bildene? Modig var også måten Sand ofte fulgte opp teksten med en direkte visualisering. Tunnelscenene akkompagnert av ordene «Synne hadde en sterk dragning mot tunneler. Hun kalte de sine hemmelige rom.», burde fremkalle den dypeste beundring. Ikke latter, for hvem andre enn Aune Sand ville hatt mot til å si noe slikt, stikke hodet så langt frem for sin visjon?

Rundt i verden hadde Sand dratt med sitt kamera og noen få skuespillere. Fra Kairo i morgendisen, til Paris, Normandie-kysten, New York og Oslo. Kjærlighet og lengsel binder de forskjellige episodene sammen, i tillegg til de allerede omtalte monologene. Egentlig er det vel poet Sand er, eller gjerne vil være. Filmen og mye av hans øvrige virke preges av et ektefølt ønske om å hylle kvinnen, vise henne frem i all sin prakt. Han vil rope ut sin beundring i blomstrende vendinger som knapt kan skjule den bristeferdige brunsten. Som en ektefødt bygutt er det urbaniteten og reklameestetikken som er utgangspunktet og referansepunktet for hva som er hipt og nyskapende. Det er kombinasjonen av den urbane estetikken og et fullstendig fravær av den ironi som vanligvis forbindes med denne, at Sands overraskende originalitet kommer til syne.

Dessverre er det ikke så lett å få sett Dis i våre dager, og de få filmkopiene som Sand selv fikk bekostet, trakk han ut av distribusjon på et tidspunkt han mente at nok fikk være nok. I 2025 er det 30 år siden filmen kom. Denne kvelden blir en sjelden mulighet til å la nye generasjoner, overfôret på godt håndverk, men sultefôret på vågemot, oppleve den, med Aune Sand, Marianne Aulie og Vemund Blomkvist til stede for en liten samtale før visningen.