Diary of a Lost Girl

Den franske filmskaperen Jean Renoir skal ha sagt om regissøren G.W. Pabst at han hadde evnen til å «skape en underlig verden med elementer lånt fra dagliglivet». Ved siden av å være god på bruken av lys og skygge, og dynamisk klipp, hadde Pabst selv skuespillerbakgrunn og var en dyktig instruktør. På 20-tallet markerte han seg med flere filmer som fokuserte på enkeltindivider, spesielt kvinner, der skuespillerne briljerte. Diary of a Lost Girl regnes som et av Pabsts mesterverk og skildrer hvordan den unge middelklassepiken Thymian Henning gang på gang blir sviktet av dem rundt seg, noe som fører henne nedover samfunnslagene, til hun ender som prostituert. Men hennes integritet blir aldri korrumpert.

Vi ser Thymian i Louise Brooks’ lysende skikkelse «gå […] i stille skjønnhet, redd, trassig, avventende, forbløffet […] Nesten som en vakker, tragisk Buster Keaton» for å sitere Berliner ­Tageblatts kritiker. Spillet hennes er neddempet, slik at hver lille krusning over leppene eller gløden i øynene får ekstra betydning. Om Pabsts måte å regissere henne på, skrev Brooks at «By some magic, he would saturate me with one clear emotion and turn me loose». Resultatet er en blendende tilstedeværelse, fanget opp av kameraøyet.

I filmen tas vi med til forbedrings­anstalter og bordeller, men også solfylte ferie­steder og elegante caféer, og blir vitne til hvordan samfunnsposisjon ikke er noen garanti for hverken medfølelse eller anstendighet. Pabst snur opp ned på etablerte forestillinger, slik at det respektable borgerhjemmet fremstår som et farefullt fengsel, mens horehuset rommer hygge og omtanke. Ved å gjøre prøvelsene til Thymian så hjerteskjærende og hennes verdighet så kompromiss­løs, samt vise øyeblikk av samhold og opprør, får dramaet også en politisk brodd.

Sensurmyndighetene rev seg i håret og fant frem saksene. Mange hundre meter ble fjernet før filmen kunne ha premiere. Samme skjebne led den i andre land. Når den da i tillegg var særdeles uheldig med timingen – rullet ut samtidig som lydfilmen fikk fotfeste – ble den raskt glemt.

Etter at filmen fikk fornyet interesse fra 1950-tallet av, har man lykkes i å rekonstruere den, slik at den nå foreligger i en utvidet versjon som er tilnærmet originalen.

Vi viser filmen i en kopi fra Friedrich-Wilhelm-Murnau-Stiftung i Wiesbaden.