Den siste mann

Portieren på Hotel Atlantic er, takket være sin prangende uniform, deltaker i det kostelige Hinterhof-miljøet, helt til hotelldirektøren en dag finner ut at han er for gammel for sin jobb, og degraderer ham til toalettvakt. Hele hans tilværelse faller i grus; han mister uniformen og, med den, statusen han tidligere nøt godt av. Han blir dypt såret og våger ikke å fortelle det til familien. Når datteren så skal gifte seg, stiller han opp i sin gamle uniform. Men svindelen oppdages, og han blir møtt med hån og forakt. 

Den siste mann er filmkunst av ypperste klasse, noe som skyldes (i hvert fall) to ting: F. W. Murnau hadde med Nosferatu (1922) demonstrert en betydelig teknisk virtuositet, og i Den siste mann introduserte han «det frigjorte kameraet» – et kamera i bevegelse – brukt blant annet for å fremstille subjektivitet og point-of-view. Mest kjent er kanskje «full mann»-scenen hvor kameraet representerer den berusede personens fordreide synsinntrykk. Her hadde fotograf Karl Freund kamera bundet fast til magen mens han sjanglet rundt på settet.

Den andre sentrale faktoren var samarbeidet med manusforfatter Carl Mayer. Mayer hadde tidligere gjort filmer som Scherben og Sylvester innenfor kammerspiel-genren, og blitt kreditert for sin evne til å skildre småborgerskapets luner, både med ekspresjonismens psykologisering av «forstyrrede sinn» og naturalismens sosiale kritikk. Og dette uten overdreven bruk av tekstplakater (i Den siste mann er det kun én). I stedet ble alt fortalt i bilder, gjennom nevnte kamerabruk og – ikke minst – Emil Jannings eminente pantomimekunst.

Samarbeidet mellom Murnau og Mayer resulterte i en høyst original film som utrykker langt mer enn den relativt enkle historien som er utgangspunktet.