Den gråtende engen

Den gråtende engen var første del i Theo Angelopoulos’ virtuose og imponerende trilogi om Hellas’ nyere historie. Den er et nesten tre timer langt, bredt anlagt epos som strekker seg fra 1919 til 1949, og som følger et ungt par, Eleni og Alexis, gjennom motgang og krig. 

Filmen begynner med at grekerne flykter fra Odessa når Den røde armé inntar byen, og ender med den greske borgerkrigen på slutten av 40-tallet, hvor parets to sønner kjemper på hver sin side. Alexis livnærer seg opprinnelig som musiker, og drar etter hvert til USA for å skape et nytt liv for familien, og ender med å verve seg til den amerikanske hæren under andre verdenskrig. 

Men det er ikke historien som bærer filmen; i stedet er det de enorme tablåene, de fantastiske visuelle panoramaene som forteller en mye større historie om de dramatiske hendelsene i Hellas’ historie. Dette er Angelopoulos på sitt mest hypnotiske, med lange og svimmelt imponerende tagninger og kamerakjøringer som i seg selv gjør filmen til et visuelt mesterskap av de helt sjeldne. Man kan kanskje innvende at filmen hviler tungt på den greske forestillingen om tilværelsen som en stor tragedie, men det blir en litt smålig innvending. For Angelopoulos forfølger sin grandiose visjon med en så insisterende perfeksjonisme at det er vanskelig å ikke bli revet med. Man blir i det hele tatt litt liten og ydmyk når man sitter der i kinosalen og ser på de praktfulle bildene.