Den 41.

En liten styrke rødegardister flykter ut i ørkenen etter å ha kjempet mot et overlegent antall hvite kosakker. Når kommandøren for kosakkene hører det, trekker han bare på skuldrene; «La sanden ta dem». Til fots, med 600 kilometer til nærmeste vannkilde, er mulighetene for overlevelse minimale. Blant de røde er det en kvinne – kompaniets skarpskytter, med 40 liv på samvittigheten. En hvit offiser de møter i ørkenen skal bli den 41., men han overgir seg – og Maria blir satt til å passe på ham.

Fargene, lyset og landskapet i Grigorij Tsjukhrajs debutfilm er utnyttet til det perfekte i Den 41. Vi blir transportert til den skitne og grusomme virkeligheten som den russiske borgerkrigen var, men i Tsjukhrajs hender blir den på samme tid uendelig poetisk og vakker. Et slikt brudd med dogmet om sovjetrealismen kunne neppe blitt laget hadde Stalin vært i live. Boris Lavrenevs bok ble filmet allerede i 1927 av Jakov Protazanov (kjent for Aelita), men det er Tsjukhrajs versjon som er blitt den udødelige klassikeren. Samme mann fulgte opp med den fantastiske gullpalmevinneren Historien om en soldat (1959) og Klar himmel (1961), men fikk likevel problemer med karrieren når tøværet var over tidlig på 60-tallet.