Deltagjengen

Året er 1962 og førsteårsstudentene Kent og Larry prøver å finne seg til rette på Faber College. Den eneste veien til sosial aksept og medstudiner ser ut til å gå gjennom studentforeningene. De bestemmer seg for å søke medlemskap i Omega Theta Pi – lærestedets mest populære forening – men blir møtt med en kald skulder. Dermed går turen til foreningen for utskuddene, Delta Tau Chi, der de ønskes velkommen av Hoov, D-Day, Otter og Boon, for ikke å glemme det utagerende og alkoholiserte festbeistet Bluto. De lærer fort at Delta er den minst populære foreningen på campus og at rektor har store planer om å stenge ned Delta en gang for alle, men Larry og Kent akter ikke å gi slipp på sitt nye hjem og særs dysfunksjonelle «familie» uten kamp. Striden skal komme til å involvere fyll, utukt og ikke minst togaer!

National Lampoon’s Animal House eller Deltagjengen, som den ble kjent som her hjemme, tok utgangspunkt i en serie historier som kom på trykk i humormagasinet National Lampoon og er basert på manusforfatter Harold Ramis’ egne opplevelser fra studiedagene. I registolen finner vi John Landis som her fikk sitt gjennombrudd som regissør. Han fulgte opp med klassikerne Blues Brothers samt En amerikansk varulv i London, før karrieren fikk en brå og tragisk pause med den beryktede ulykken under innspillingen av Twilight Zone – The Movie. Deltagjengen var også filmen som introduserte skuespillere som Tom Hulce, Karen Allen, Kevin Bacon og ikke minst John Belushi, som nå fikk sitt store gjennombrudd som komiker. Rollen som Bluto skapte en arketyp som ble kopiert i en haug av filmer av samme kaliber i årene som fulgte. Filmen etablerte i tillegg toga-fester som en studenttradisjon på akademiske institusjoner verden over.

Deltagjengen ble skoledannende for tenåringskomedier og etablerte sin egen subsjanger. I kjølvannet fulgte suksesser som Porky’s, Revenge of the Nerds, hele veien til 2000-tallet der vi fikk titler som American Pie og Eurotrip. Tradisjonen med verk fulle av seksuelt ladede forviklinger og medfølgende smakløse eksesser startet med kveldens film. Filmens suksess åpnet også for mer ettertenksomme tenåringskomedier som Amy Heckerlings Fast Times at Ridgemont High (eller Hæla i taket som den het her hjemme, åttitallet var den siste storhetstiden for norske oversettelser av filmtitler) og The Breakfast Club av John Hughes.

Den allerede da mye kritiserte humoren har ikke blitt mindre kontroversiell med årene, snarere tvert i mot, og flere scener ville nå mest sannsynligvis ha blitt fjernet allerede på manusstadiet før et etablert Hollywood-studio hadde gitt penger til innspillingen.

Deltagjengen står fortsatt som rølpefilmens Citizen Kane, en prestasjon som er verdig en aften på salongens lerret.