Cool Hand Luke

Dette er en av de stiligste amerikanske 60-tallsfilmene, og en film som ikke har mistet noe av sin dirrende, fandenivoldske og følsomme vitalitet. Vi møter Paul Newman i en av sine aller beste roller som Lukas «Luke» Jackson, en uhemmet og utemmet kjekkas som blir tatt for å herpe parkometre i fylla, og som ender i en fangeleir i Georgia sammen med andre lovbrytere. Her blir han del av en lenkegjeng som jobber på veiene i det flate og langstrakte Georgia-landskapet, under oppsyn av voktere som driver dem med streng disiplin. Det blir tidlig klart at Luke er en egenrådig, obsternasig og sta ung mann som nekter å la seg herse med av hverken voktere eller medfanger, noe som resulterer i både juling og respekt fra de andre.

Visuelt er Cool Hand Luke en drøm av en film, med de solstenkte og renskårne bildene filmet i Panavision og Technicolor, med svette, muskuløse mannskropper glinsende i sørstatssola, ofte reflektert gjennom pilotbrillene til en ordknapp jævel av en fangevokter. Det fysiske og kroppslige er et viktig element i det visuelle uttrykket, men samtidig har filmen en sårhet og en følsomhet som gir den en poetisk dimensjon. Paul Newman gjør en psykologisk finstemt fremstilling av den frihetssøkende og selvdestruktive hovedpersonen, og i mindre roller møter vi Harry Dean Stanton og Dennis Hopper – og ikke minst Strother Martin i rollen som kapteinen, som med den knirkete og guttaktige stemmen sin fremfører filmens mest berømte replikk: «What we have here… is failure to communicate. Some men you just can’t reach.»

I en av filmens ømmeste scener får Luke besøk av moren sin, kjederøykende og sengeliggende på lasteplanet til en bil, der hun gir oss omrisset av en familie som aldri har levd etter normene. «Luke, what did we do wrong?» Etter at han får beskjed om morens bortgang, setter Luke seg på senga med en banjo og fremfører en sår versjon av sangen «Plastic Jesus» - et av flere storartede musikalske øyeblikk i filmen, sammen med Harry Dean Stantons versjoner av sanger som «Midnight Special» og «There Ain’t No Grave Gonna Hold My Body Down». Filmmusikken er for øvrig ved Lalo Schifrin, som er mest kjent for temaet til Mission: Impossible, og som seinere satte sitt umiskjennelige preg på heftige og ekstremt stilfulle filmer som Bullitt og Dirty Harry.

I sin anmeldelse i The Village Voice i 1967 skriver den toneangivende kritikeren Andrew Sarris at Cool Hand Luke, i likhet med andre filmer fra samme år, som Point Blank, Bonnie and Clyde og In the Heat of the Night, er et uttrykk for en tydelig tendens i amerikansk film hvor den visuelle virtuositeten er et mål i seg selv, og hvor filmene vraker konvensjonene i den amerikanske sjangerfilmen til fordel for «en europeisk tvetydighet». Med masse rå brakkehumor og naturskjønne skildringer av livet i en lenkegjeng i Georgia, er ikke dette den vanlige fortellingen om forbrytelse og straff, det er i stedet en film som skildrer én spesiell tilstand – en tilstand av ikke-konformitet. Lenkegjengen er en metafor, mener Sarris, og karakterene er sammensatte; Paul Newman er mer enn en klassisk maskulin filmhelt, og selv fangevokterne fremstår som «sofistikerte tyranner heller enn reformistiske karikaturer.» Filmen skildrer et samfunn hvor individualitet og selvstendighet er noe smittsomt, og en trussel mot det bestående. I ettertid er det lett å se hvordan Cool Hand Luke uttrykker den samme antiautoritære frihetslengselen som mer kjente 60-tallsfilmer som Bonnie and Clyde, Easy Rider, The Graduate og Midnight Cowboy. Det er på høy tid at vi setter Cool Hand Luke på samme linje som disse filmene, blant de store amerikanske klassikerne.