Citizen Kane

«Alt som har betydd noe i filmhistorien siden 1940, har vært influert av Citizen Kane,» skrev François Truffaut om filmen som «offisielt» er tidenes beste, over 80 år senere. Et vell av filmens scener er i dag klassiske og brukes jevnlig som referansepunkter for hva som er god film. Fotografen Gregg Toland var et teknisk geni og skal selvsagt ha sin del av æren for det ferdige produktet. Men et lite blikk på Welles’ senere arbeider viser at Citizen Kane er en film som i det aller meste bærer hans signatur. Mest framtredende er kanskje de ekspressive innslagene i filmen, både når det gjelder kameravinkler, lyssetting og bruk av detaljer. Men ikke minst setter han sitt preg på filmen gjennom sitt karakteristiske spill.

Den 26 år gamle Orson Welles spiller selv den karismatiske avismagnaten Charles Foster Kane, hvis historie rulles opp av en reporter som etter aviskongens død får i oppgave av sin redaktør å finne hemmeligheten bak mannen. Kanes siste ord, det legendariske «rosebud», som hviskes frem i ultranærbilde, blir reporterens ledetråd. Gjennom intervjuer og dagboknotater graves historien fram. En historie som kan sees som et bilde på realiseringen av den amerikanske drømmen – på godt og vondt. «If I hadn’t been really rich, I might have been a really great man», sier Kane tidlig i filmen, før penger og makt har ført til hans personlige og politiske fall.

Fascinerende fortellerstil og struktur

Citizen Kane er en kompleks film på flere nivåer. Filmkritikeren André Bazin så filmen som et tidlig eksempel på en modernistisk fortellertradisjon, med flere standpunkt og en fragmentert struktur. Samtidig er det en film som aldri forvirrer, bare fascinerer. Orson Welles i rollen som Kane bidrar til dette. Hans storslagne framstilling av «Amerikas største mann» er imponerende. Men filmen har for Welles’ del også preg av å være en selvoppfyllende profeti. Storsatsingen Citizen Kane, der Welles nærmest fikk frie tøyler, ble aldri en publikumssuksess. Selv om Orson Welles til stadighet nevnes som en av de viktigste og mest innflytelsesrike regissører i filmhistorien, preges hans karriere av ambisiøse, men mer eller mindre uforløste prosjekter. Som den egenrådige og ambisiøse regissør han var, ble han aldri noen venn med Hollywoods filmstudioer.