Cape Fear

Max Cady (Robert Mitchum) slipper ut av fengsel etter å ha sonet åtte år for voldtekt. Nå vil han ha hevn, og holder advokaten Sam Bowden (Gregory Peck) ansvarlig ettersom Bowden var et sentralt vitne i saken. På utspekulert og manipulerende vis jobber eksfangen seg inn mot advokaten og hans familie. Bowden forsøker å benytte seg av lovverket for å stoppe Cady, men bevisene uteblir og Cady er for slu – gang på gang snor han seg unna.

Mens Gregory Peck og regissør J. Lee Thompson samarbeidet om storfilmen Kanonene på Navarone (1961), skaffet Peck seg rettighetene til romanen The Executioners på vegne av sitt ferske produksjonsselskap. Thompson sa ja til å gjøre filmatiseringen og navnet ble Cape Fear. At filmen har mange Hitchcock-aktige elementer er ikke tilfeldig, for Thompson var uttalt inspirert av mesteren. Her finnes både urovekkende hint om grov vold og en ordinary man plassert i krise; musikken ble sågar skrevet av Bernard Herrmann, Hitchcocks faste komponist (og brukt på nytt i Martin Scorseses remake Cape Fear (1991), da omarbeidet av Elmer Bernstein).

Når Cady med ørsmå marginer holder seg innenfor grensa for hvor mye det er lov å terrorisere en familie, uten å bli arrestert, fører det til at Bowden på sin side tar et steg over til «den andre siden». Advokaten setter opp en felle for Cady med sin kone og datter som lokkemat, ved familiens husbåt i Cape Fear-området i North Carolina.

Robert Mitchums rolletolkning bidro – sammen med kildematerialet – til at Cape Fear hadde en uvanlig rå seksuell tematikk for sin tid. Ordet «rape» (voldtekt) slapp ikke gjennom sensuren og filmen måtte klippes med flere minutter, men det er likevel ikke lagt skjul på at Cady er en seksuell fare. I forlokkende sort/hvitt stiger han frem fra skyggene som et rovdyr, hevet over alt som er godt.