Bushman

Året er 1968. I USA er det raseopptøyer, hippietid og politiske attentater. Martin Luther King, Robert Kennedy og Bobby Hutton er nylig drept. På den andre siden av Atlanteren, i Nigeria, går den blodige Biafra-borgerkrigen inn i sitt andre år. 

En ung mann kalt Gabriel kommer til San Francisco fra sitt krigsherjede hjemland for å undervise fredskorpsaspiranter i afrikanske språk. Etter hvert begynner han også selv å studere, henge med venner, gå inn og ut av forhold og prøve å tilpasse seg. Filmen følger ham rundt i San Francisco i stilfull cinéma vérité-aktig svart/hvitt. Innimellom får vi også små drypp fra barndom og studietid i Nigeria.

Til tross for den avslappede og kule episodiske formen, lurer rasismen og ubehaget hele tiden i bakgrunnen. De afro-amerikanske vennene han får, som er født og oppvokst i USA, forstår ikke fullt ut Gabriels utfordringer og bekymringer, og han skjønner heller ikke deres. De fleste møtene med hvite er i beste fall pinlige, men stort sett triste eller skremmende.

Et stykke ut i filmen går lerretet i svart. Noe kritisk har skjedd under innspillingen av filmen – hovedrolleinnehaver Paul Okpokam arresteres –  og filmen endrer totalt karakter. 

Bushman er dels poetisk og eksperimentell, dels dokumentarisk, veldig politisk – men også kul, medrivende og rørende.