Brødrene Mozart

Med leire i hår og ansikt dukker liket av vår alles Wolfgang Amadeus Mozart opp i Stockholmoperaens barokke speil og mørklagte kulisser. Løv og gule blomster daler som surrealistiske innslag i en ellers eksperimenterende scenografi og regi.

Brødrene Mozart er en overraskende film. Den er ikke det du trodde den var. Hvilke helvetes brødre er det egentlig snakk om? Tittelen gir assosiasjoner til brødrene Marx, og det er ikke uten grunn. Rent bortsett fra at det i filmen finnes en scene som direkte henviser til dem (en voldsom runddans gjennom to dører, der tre mannspersoner lykkes i å løpe i sirkel, mens de lynkjapt skifter identitet ved hjelp av en skinnlue), hører filmen også til den samme genren, den burleske komedien. Komedien som bryter med vante forestillinger.

Brødrene Mozart er en helt annerledes operafilm. Milos Formans Amadeus (1984) var med på å popularisere denne genren, men Brødrene Mozart er rett og slett grensesprengende. 

Suzanne Osten ville at filmen skulle gjøre publikum opprørt og glad, forbannet over at vi ikke får se slik opera ellers, og at vi skal lengte etter denne operaen. Og det lykkes hun med, for operaen i sin helhet får vi ikke se, men den modige og nytenkende operaregissøren Walter skaper sin Don Juan med så ekte og overbevisende entusiasme at vi ikke kan la være å bli smittet.

Selv mener Osten at filmen er en påstand om at verden er god og at kreativitet lønner seg. At menneskelige forhold kan forandres, at musikk er meningsfylt og at mens vi venter på døden finnes det et rikt liv å leve.