Brief Encounters

Til høstens program har vi hentet frem en tidlig film av Kira Muratova – en av de få kvinnene som fikk en offentlig regi-utdannelse i Sovjetunionen på 50-tallet. Interessant nok var hennes eneste kvinnelige medstudent på VGIK – Larissa Sjepitko – også av ukrainsk opphav.

Muratova, den gang med etternavnet Korotkova, ble uteksaminert i 1959 og flyttet raskt til Odessa og giftet seg med Oleksandr Muratov, en av regissørene ved Odessa Film Studio. Sammen gjorde de to filmer, før de skilte lag og Muratova gjorde sin første film på egen hånd – Brief Encounters i 1967. Her har hun ikke bare regi, hun skrev den selv (sammen med Leonid Zhukhovitsji) og spiller den ene hovedrollen. Den andre kvinnelige hovedrollen spilles av Nina Ruslanova, også fra Ukrainia. Denne senere så folkekjære skuespillerinnen, med langt over 100 filmroller, gjør her sin filmdebut og imponerer med sin gestaltning av gradvis utvikling fra naiv og sky landsbyjente til moden kvinne. Spesielt utfordrende var det nok å få til en slik utvikling i et ikke-lineært narrativ. Det mannlige fokuspunkt i dette trekantdramaet er ingen andre enn Vladimir Vysotskij, sangeren (og skuespilleren) som forarget regimet i flere tiår med sine finurlige, fengende og sterkt kritiske viser. Elsket av massene, hatet av politikerne. Hemmelige konserter, piratkopierte kassetter, slagsmål og fyll – Vysotskij levde hardt og døde ung.

En kveld mens kommunepolitikeren Valentina (Muratova selv) spekulerer på om hun skal ta oppvasken eller skrive en tale for en vannverkskonferanse, banker det på døra. Der står Nadya (Ruslanova), en ung pike fra landet, den nye hushjelpen. Valentinas ektemann, geologen Maksim (Vysotskij), er på feltarbeid. I en rekke korte scener utleveres så historiens brikker, i tidsmessig uorden. Dette krever at tilskueren selv setter bitene sammen til et hele, og langsomt avdekkes et sårt drama om mennesker som er så forskjellige at kjærlighet kanskje blir umulig…

Dessverre for Muratova var tøværet etter Stalins død nå så godt som over og sensuren hadde strammet skruen til. En film så egenartet som Brief Encounters, med sin kompliserte struktur, dristige kameraføring og sterke persongalleri, som også utfordret samtidens moral og politikk, måtte jo bli sterk kost for datidens myndigheter. Senere skulle hun bli kjent for sine konfronterende og noen ganger direkte voldsomme scener, men her er det antydningen som gjelder. Små blikk, fakter, vage diskusjoner, ja selv i sangenes tekststrofer finnes det en rik mening. Filmens tittel er treffende, her får vi en rekke korte møter, hverdagslige samtaler som rommer mange lag og som sier enormt mye om datidens Sovjet. Alt for mye ifølge sovjetiske myndigheter, som forbød filmen frem til perestrojkaen på 80-tallet.

Med påfølgende yrkesforbud, noe som skulle gjenta seg for Muratova i flere omganger, ble hennes filmografi på 60- og 70-tallet svært sparsom. Kanskje nettopp derfor skulle Muratova bli den av sin generasjons filmskapere som greide seg best etter Sovjetunionens fall. I alle fall kom det en pen rekke perler fra hennes hånd helt frem til hun avsluttet sin regissørkarriere med den passende tittelen Eternal Return i 2012. I mellomtiden hadde vi fått perler som The Asthenic Syndrome, Letter to America, Chekhov’s Motifs og The Tuner, mens hun hadde sanket priser og deltagelser ved de aller største filmfestivalene. Muratovas meget personlige, dristige og idiosynkratiske stil har gitt oss noen svært minneverdige, smått surrealistiske mesterverk, og alt startet med Brief Encounters i 1967.