Breaking the Waves

Breaking the Waves er 159 følelsesmessig eksplosive minutter skutt i håndholdt Cinemascope med en bildekvalitet som er så grovkornet og rå at filmen får en dokumentarisk autentisitet. Kjærlighetshistorien om Bess og Jan har i Lars von Triers støpning blitt et frastøtende vakkert, tåredryppende melodrama, komplett med religiøse mirakler og 70-talls hitparade. Kameraet sniker seg rastløst, men insisterende rundt personene, som om det hele tiden prøver å komme nærmere inn på dem, men aldri kommer nært nok.

Emily Watson spiller den naivt uskyldige Bess, som forelsker seg i oljearbeideren Jan (Stellan Skarsgård), som blir hennes første og største kjærlighet. De gifter seg og Bess kaster seg ut i forholdet med en slik hengivenhet at hun knapt kan utstå smerten ved å være adskilt fra Jan når han er ute på plattformen. Så Bess ber til Gud om å sende Jan hjem, men hun hadde ikke regnet med å få ham hjem på en båre. Jan har vært utsatt for en ulykke og blir bundet til sengen, ute av stand til å bevege seg. Jan overbeviser Bess om at det eneste hun kan gjøre for å holde kjærligheten i live, er å oppsøke andre menn, og fortelle Jan om det etterpå.

Breaking the Waves stod for en ganske markant stilendring i karrieren til Lars von Trier. Med sine fire første filmer – de teknisk virtuose og stilistisk sofistikerte Forbrytelsens element, Epidemic, Medea og Europa – hadde Trier rukket å bli både geniforklart og tilskrevet vidunderbarn-status i Danmark. Men jubelkoret var ikke unisont; kritiske røster påpekte tomheten bak hans formelle staffasje og hevdet at han kun bedrev avanserte filmskoleøvelser hvor formen var viktigere enn innholdet og karakterene ikke var stort mer enn bevegelige deler av filmens dekor. Mennesket var fraværende.

Så snudde Lars von Trier på hælen. Han forfattet en intensjonserklæring («Dogme 95») hvor han tok til orde for en estetisk nyorientering som representerte det motsatte av hva han hadde drevet med før. Og han laget tv-serien Riget, en sinnssyk miks av såpeopera, sykehusdrama og skrekkfilm. Breaking the Waves hadde premiere i Cannes i 1996, hvor den vant juryens store pris, etterfulgt av en lang rekke priser på andre festivaler. I ettertid er det ingen tvil om at dette er et nøkkelverk i von Triers karriere, og en film som fremdeles føles råere og mer overveldende enn de fleste andre filmer.