Blue Velvet

Blue Velvet var en av 80-tallets mest kontroversielle filmer, og en av de mest omdiskuterte siden A Clockwork Orange og Siste tango i Paris, to andre filmer som også koblet vold og sex i et glitrende filmatisk mesterskap. At filmen umiddelbart oppnådde kultstatus var kanskje ingen overraskelse, tatt i betraktning dens skrudde perspektiver på amerikanske klisjeer og Lynchs status som kultregissør etter Eraserhead. Bakgrunnen for filmen var, etter Lynch’ eget utsagn, å filmatisere en drøm han alltid hadde hatt om å snike seg inn på et pikeværelse om kvelden, og kanskje få se noe som ledet ham på sporet av et mordmysterium. Åpningssekvensen er klassisk Lynch, med søtladne nærbilder av røde roser, hvite stakittgjerder og blå himmel i et stykke innbilt gjennomsnitts-Amerika. Den overdrevne idylliske atmosfæren grenser nesten til en surrealistisk drøm, og det er nettopp denne klisne, overnaturlige estetikken som får deg til å ane at det finnes ugler i mosen.

Og ganske riktig: Etter hvert som Frederick Elmes kamera panorerer over en tilsynelatende velfrisert eng og borrer seg gjennom gresstufsene, oppdager vi et inferno av rasende biller som kravler omkring under jorda. Denne scenen er typisk for Lynch og understreker det som mange av filmene hans har til felles: At under hver overflate, uansett hvor harmonisk den kan virke, lurer alltid fordervelsen. Gjennom hovedpersonen, Jeffrey, en adrenalin-hektet voyeur og alle svigemødres drøm, blir vi introdusert for den dunkle historien om sangerinnen Dorothy Valens (Isabella Rosselini) og hennes forsøk på å få tilbake sin bortførte sønn. Og vi møter psykopaten Frank Boots (Dennis Hopper), som terroriserer henne. Dennis Hoppers rollefigur er muligens den mest bisarre psykopaten som noensinne har funnet veien til kinolerretet, med Dean Stockwells skrudde rollefigur som en god annenkandidat. Jeffrey spionerer på Dorothy og Frank, og rapporterer regelmessig til sin «love interest», Sandy (Laura Dern), om de bisarre tingene han har vært vitne til fra klesskapet. «It’s a strange world, isn’t it?», sier han til Sandy, og etter hvert som filmens handling avdekker et slags «mørkets hjerte», oppstår det en gjensidig tiltrekning dem imellom.

Blue Velvet inneholder en god del vold som typisk nok fikk størst oppmerksomhet da filmen kom, men denne volden antydes i større grad enn den skildres detaljert. Dessuten har filmen kvaliteter som ofte har blitt overskygget av filmens voldelige og bisarre elementer, som f.eks den tematisk effektfulle bruken av farger, de originale lydeffektene og en eksemplarisk bruk av filmmusikk.