Berlin, en storbysymfoni

Berlin, en storbysymfoni er en svevende og poetisk dokumentarisk collage fra Berlin anno 1927. Den var et resultat av flere personers ønske om å lage en film som ville være annet enn de studiobaserte, oppdiktede fiksjonsfilmen som regjerte filmindustrien på denne tiden. Manusforfatter Carl Mayer kom opp med originalidéen til Berlin, en storbysymfon og fotograf Karl Freund var ikke sen om å slutte opp om den. Meningen var å gripe tak i virkeligheten på en mer tilfeldig og «usynlig» måte enn før, og mye av materialet som ble brukt i filmen er opptak Freund selv gjorde med skjulte kamera og lysfølsom film. Hovedoppgaven for Walther Ruttmann ble til slutt å klippe det oppsamlede materialet sammen, en oppgave som fikk avgjørende innvirkning på resultatet. Ruttmann begynte sin karriere som maler, men ble tidlig interessert i film og fotografi.

Carl Mayer beskrev filmen som en «melodi av bilder». Helt fra åpningssekvensen med et morgentog på vei inn til Berlin, og frem til sluttsekvensen som gir et innblikk i storbyens flammende natteliv, finnes det en musikk i bildene. Selv nesten 100 år senere er det umulig å ikke beundre Berlin, en storbysymfoni for dens energi og skjønnhet. Filmen var en inspirasjonskilden til Dziga Vertovs Mannen med filmkameraet i 1929 men også senere «storby-symfonikere» som Ron Fricke og Godfrey Reggio (Koyaanisqatsi).