Belle de jour

Belle de jour er med sin utsøkte fotografering, sine vakre høstfarger og elegante miljøer utvilsomt en av Buñuels mest estetiske filmer. Den innledes med at en ung kvinne trekkes ut av en vogn av to uniformerte tjenere. Hun blir bundet, pisket og senere voldtatt, etter ordre fra en mann som taust overvåker det hele. Handlingen flyttes så plutselig til en moderne, parisisk leilighet der kvinnen og mannen nå sitter overfor hverandre – et tilsynelatende lykkelig ektepar. Det forutgående skildres som kvinnens dagdrøm, en fantasi som settes i kontrast til ekteparets platoniske, aseksuelle samlivsform. Vår overraskelse blir desto større når vi følger kvinnen til et bordell, hvor hun tilbringer ettermiddagene under tilnavnet «dagens skjønnhet», navnet på en blomst som kun blomstrer om dagen.

Kristen moralisme og skyldfølelse i vår kulturverden er behandlet igjen og igjen av kunstnere. I århundrer ble splittelsen mellom kropp og sjel behandlet som et eksistensielt dilemma som fortrinnsvis angikk menn. Problemet ble av disse projisert på kvinnen, lystens objekt, madonna og hore. I Belle de jour er situasjonen omvendt. Dobbeltheten er Sevérines byrde, og den fører henne inn i to verdener: Prostituert om formiddagen og dydig legekone om ettermiddagen, når mannen kommer hjem.

Den ganske så lineære handlingen avbrytes til stadighet av scener som vi i begynnelsen tar for å være produkter av kvinnens fantasi, men som vi gradvis får problemer med å skille fra virkeligheten. Kvinnen framstår også som lykkeligere og sunnere jo lenger ut i filmen vi kommer. Det kan synes som om hennes masochistiske opplevelser styrker og frigjør, snarere enn å svekke henne. Langt på vei kommer vi som publikum til å akseptere hennes oppførsel, slik at hennes voksende frigjøring også blir vår egen.