Bad Lieutenant: Port of Call New Orleans

Er dette en remake eller en oppfølger av Abel Ferraras vonde, men strålende portrett av en politimann uten moralsk kompass? Ingen av delene, den eneste sammenhengen er en lovens vokter på vei inn i mørket og en tittel som Herzog forsøkte å bli kvitt – han ønsket å bare bruke Port of Call New Orleans. 

Der Ferraras hovedperson (Harvey Keitel i en fantastisk rolle) er plaget av sin katolske skyldfølelse og genuint opptatt av å løse saken på tross av sine personlige skavanker, møter vi hos Herzog en løs kanon av en politimann med egeninteresse som høyeste prioritet. Her blir den brutale saken om drapet på en hel familie kun et lerret hvor etterforsker Terence McDonagh (Nicholas Cage) kan spille ut sin vei inn en egenmedisinerte psykose; en dyktig politimann i fritt fall. 

Herzog forsøkte i begynnelsen å styre Cage, men forstod snart at her var det bare å slippe Cage-galskapen fri. Store deler av Cages dialog er improvisert og det var bare for Herzog å fyre opp under den og styre den i rett retning. 

Den som forventer en rett frem politiaction med litt lett surrealisme à la Herzog, får her et hallusinatorisk dypdykk i en meget forstyrret sjel, komplett med Terence McDonaghs syner og overraskende innfall. Uforutsigbar, voldelig, med små glimt av det mennesket politimannen engang var. Filmen ligner på lite annet, med ubetalelige scener, som de syngende iguanaene bare McDonagh kan se og ikke minst denne dialogen etter et episk skytedrama:

Terence McDonagh: Shoot him again!
Deshaun ‘Midget’ Hackett: What for?
Terence McDonagh: His soul’s still dancing! [ler hysterisk]