Åtte dødelige skudd

Dette var den store åpenbaringen på filmfestivalen Il cinema ritrovato i Bologna i fjor. En fem timer lang finsk svart-hvitt-film fra 1972 om en alkoholisert familiefar som bor dypt inne i de finske skogene, og en historie som begynner og slutter med at han skyter og dreper fire politimenn. Åtte dødelige skudd er basert på en sann historie, og opprinnelig var dette en tv-serie i fire deler som ble klippet ned til en 145 minutters film som var alt annet enn minneverdig. «There’s not a dull moment in the long version,» sa vår kollega Antti Alanen fra det finske cinemateket i innledningen sin i Bologna, «while the short version is dull all over.» Dette er grunnen til at denne filmen / serien, som er et av de soleklare høydepunktene i den finske filmhistorien, har vært en så godt bevart hemmelighet i femti år. Aki Kaurismäki mener at dette ikke bare er tidenes beste finske film, men at det er «et av den europeiske filmens store mesterverk».

Hvis du likevel tenker at dette høres ut som en bleik og dyster film, har du selvsagt helt rett – men samtidig er dette en film som er så lysende godt fortalt og så rik på stemninger at du ikke kommer til å angre et sekund på at du valgte å se den. Mikko Niskanen har skrevet, regissert og produsert filmen, og han spiller hovedrollen selv på en måte som er så naturlig og troverdig at Tauno Pasanen, den virkelige personen som filmen handler om, sa at filmen er «så sann at den får meg til å le og gråte … det er så nøyaktig beskrevet at det er som om det er røsket rett ut av sjela mi.»

Pasi bor på den finske landsbygda med familien sin. Sammen med kameraten Reiska lager han hjemmebrent, som de distribuerer i lokalmiljøet, og som de forsyner seg godt av selv. Alkoholismen tærer på familielivet, og Pasi er en tikkende bombe og en konstant trussel mot kona og de fire barna. «Du skremmer meg når du er full,» sier den eldste sønnen hans. Politiet er stadig innom når Pasi blir for voldsom. Filmen begynner med de fire drapene, og viser så hendelsene som ledet opp til dem.

Åtte dødelige skudd har en eiendommelig stemning og skildrer hverdagslivet til Pasi og familien på en måte som kan minne om italiensk neorealisme, men med et distinkt nordisk temperament. Bildene har en dempet intensitet som formidler både det menneskelige dramaet og den finske naturen på en måte som iblant føles hypnotisk. Filmspråket har både en dokumentarisk autentisitet og poetiske, tidvis lyriske kvaliteter – som scenen hvor Pasi, i et av de få øyeblikkene hvor han er edru, jobber med tømmerfløting, noe som akkompagneres av et helt minimalt lydbilde som kun består av en munnharpe.

Da Museum of Modern Art i New York skulle vise filmen i 2013, omtalte de den som en naturlig forløper for serier som The Wire og Breaking Bad. Det er både misvisende, fordi dette er noe helt annet, og treffende, fordi Åtte dødelige skudd gir en minst like intens og kompromissløs opplevelse som det disse seriene gir. Men uansett står dette verket solid plantet i den europeiske filmtradisjonen, og Mikko Niskanen har blitt sammenlignet med både Jan Troell og Béla Tarr. Og lengden, rytmen og det mørke innholdet tatt i betraktning, er det slett ikke feil å omtale dette som den finske Sátántangó.