Antonio das Mortes

Alejandra Mancilla er førsteamanuensis i praktisk filosofi ved Universitetet i Oslo. Hun har en doktorgrad i filosofi fra Australian National University og leder for øyeblikket et treårig forskningsprosjekt om suverenitet, ressursrettigheter og legitimitet i Antarktistraktaten med tittelen Political philosophy looks to Antarctica. Hennes seneste bok er The Right of Necessity: Moral Cosmopolitanism and Global Poverty fra 2016. Mancilla skriver i sitt abstract om foredraget hun holder denne kvelden:

In his short text, The Aesthetics of Hunger, the Brazilian filmmaker Glauber Rocha (1939-1981) claims that «violence is normal behavior for the starving. The violence of a starving man is not a sign of primitive mentality… The aesthetics of violence are revolutionary rather than primitive. The moment of violence is the moment when the coloniser becomes aware of the existence of the colonised. Only when he is confronted with violence can the coloniser understand, through horror, the strength of the culture he exploits.» Cinema Novo, the movement that Rocha pioneered, sought to present this confrontation in a Latin American key, and Antonio das Mortes is one of its best exemplars. Here we have a Jesus-like figure fighting for the rural proletariat, and a rural proletariat that invokes the saints rather than Marx in the course of their class struggle. The aim of the talk is to discuss how the particularities of Latin American Marxism are reflected in this film, and to question whether Rocha succeeds in his purported goal not to show Latin America as a cliché of misery and magical realism.

Om Antonio das Mortes

Glauber Rocha var den sentrale skikkelsen innenfor Cinema Novo-bevegelsen i Brasil på 60-tallet. Med filmer som Deus e o Diabo na terra do sol, Terra em Transe og Antonio das Mortes skapte han seg et stort navn internasjonalt, med regissører som Luis Buñuel og Jean-Luc Godard i tilhengerskaren.

Antonio das Mortes er en fortsettelse av Deus e o Diabo na terra do sol. Handlingen foregår 29 år etter at Antonio drepte Corisco (den «Blonde Djevel»), den siste av Cangaceiroene (lokale ledere). Siden har han vært en leiemorder uten ofre, og dermed levd et meningsløst liv. Film to begynner med at han får sin første utfordring på 29 år: En ny cangaceiro har dukket opp, og Antonio blir hyret av den lokale godseieren til å ta livet av ham, noe som først gjør Antonio begeistret. Det blir imidlertid snart klart at denne nye cangaceiroen ikke er en banditt som Corisco, men en typisk 60-talls idealist, leder for de undertrykte og sultende. Antonio begynner snart å lure på hvem den egentlige banditten er, og blir ytterligere forvirret av en mystisk kvinne som blir tatt for å være helgen.

Antonio das Mortes er eksperimenterende i formen. Med mange referanser til Brasil kan den til tider virke mystisk og utilgjengelig, men den er også vakker og sensuell i bildebruken og frodig og fargesprakende i uttrykket.

Om Aisthesis

Aisthesis arrangeres i samarbeid med studenttidsskriftet Filosofisk supplement. Studenter får billett til medlemspris.