Alphaville

Året er 1990: Lemmy Caution (i Eddie Constantines skikkelse) jobber for New York-avisen Figaro-Pravda. Han er sendt til den europeiske framtidsbyen Alphaville som er skapt og styrt av den gale vitenskapsmannen von Braun og hans datamaskin Alpha 60. I Alphaville hersker fornuften og logikkens lover, og som i ethvert totalitært samfunn straffes annerledestenkende med døden. Von Brauns datter Natacha blir Lemmys guide gjennom byen. Etter hvert våkner hun opp fra sin mentale dvale og viser følelser – også ovenfor Lemmy. 

Alphaville har blitt tolket på mange måter. Kritikere i Vest-Europa mente den var et bilde på de undertrykte landene bak jernteppet, mens andre så filmen som en parodi på det konsumdyrkende Vest-Europa. I dag er det umulig å ikke reflektere over hvor klarsynt filmen beskriver teknologiens og algoritmenes klamme grep om oss alle. 

Som i alle Godard-filmer er også kjærligheten, eller den umulige kjærligheten, et viktig tema, ettersom Lemmy og Natacha utvikler et slags forhold under umulige omstendigheter.

Godards faste fotograf fra denne perioden, Raoul Coutard, viderefører i Alphaville den stilen han innførte i Til siste åndedrag. Det håndholdte og svært bevegelige kameraet skaper autentisitet og flyt i kontrast til den særegne og litt «harde» klipperytmen. Godard tyr verken til sett eller spesialeffekter i Alphaville – filmens fremtidsunivers er utelukkende skapt ved bruk av samtidige locations, stort sett i Paris.