All That Heaven Allows

I dette nydelige, renskårne og nesten bedragerisk enkle melodramaet møter vi Jane Wyman som den velstående enken Cary, som blir møtt med skepsis og fordommer når hun innleder et forhold til sin yngre gartner Ron. Han vil leve et enkelt liv i pakt med naturen, mens Cary ferdes i et tilkneppet sosietetsmiljø hvor den sosiale etiketten er streng og uforsonlig.

Men mest av alt er det de negative reaksjonene fra Carys to voksne barn som gjør at hun velger å gjøre det slutt med Ron, og i stedet innfinne seg med den skjebnen som venter kvinner av hennes stand og alder: Skrumpe inn som en rosin foran tv-apparatet mens livet gradvis fades ut. Men så begynner Cary å få så sterke anfall av hodeverk at det knapt er til å holde ut. «Det er det som skjer med oss alle,» skrev den tyske regissøren RW Fassbinder i et berømt essay om denne filmen, «når vi ikke knuller nok.»

Fassbinder var vilt begeistret for Douglas Sirk og hans 50-tallsfilmer, og hans egen film Angst eter sjelen (1974) var direkte inspirert av All that Heaven Allows. Fassbinders entusiastiske essay fra 1971, «Imitation of Life: The films of Douglas Sirk», var en av flere ting som bidro til at Sirks filmer ble revurdert på 70-tallet. Der man tidligere hadde avfeid Sirks filmer som billige tåreperser, fant man nå elegante, sofistikerte filmer om mennesker fanget i et sosialt fengsel, altså en kritikk av det amerikanske 50-tallssamfunnet forkledt som bittersøtt melodrama. Selv tittelen på filmen hadde en ironisk snert, og Sirk var selv overrasket over at filmstudioet likte denne tittelen så godt: Der de forstod den som en variant av «alle himmelens vidunderlige ting», mente Sirk selv at tittelen, og filmen, handlet om hvor lite som er tillatt under den vestlige himmelen.

Det er ikke bare Fassbinder som var fan av Douglas Sirk. Både Pedro Almodovar, John Waters og Quentin Tarantino har uttrykt beundring for denne filmen, og Todd Haynes’ Far from Heaven (2002), hvor Julianne Moore innleder et forhold til gartneren sin, er en storøyd hyllest til både All that Heaven Allows og Angst eter sjelen.

Visuelt er All that Heaven Allows som en godtebutikk for øyet. Kameravinkler, bildekomposisjon, farger og lyssetting er så stilfullt og utstudert at det til tider nesten blir for mye av det gode. Men det er gjort med overlegg – det er nettopp kontrasten mellom de nesten eventyrlige, idylliske bildene og den stille desperasjonen i dramaet som utspiller seg, som gjør filmen så fantastisk.