Alene mot alt

Her har du et lite monster av en film; en makeløs oppvisning i nihilisme, misantropi og generell avsky – en slags Fear and Loathing uten dop, uten håp, med handlingen lagt til en stygg fransk forstad en gang på det blekeste 80-tallet.

Alene mot alt handler om en arbeidsløs slakter som nylig har sluppet ut fra fengsel. Nå bor han sammen med en motbydelig kvinne som er gravid med hans barn. Han får jobb i kjøttdisken på supermarkedet, men får fyken fordi han ikke klarer å smile til kundene. Han hater livet sitt. En dag blir det for mye, og han mister kontrollen og banker opp samboeren så hun spontanaborter. Deretter flykter han til Paris.

Det er en artikulert slakter vi har med å gjøre. I fortellerstemmen, som ligger over hele filmen, får han utløp for sin forakt for livet, menneskeheten og skjebnen. «Verden er et digert høl,» sier han. «Et digert høl som klarer seg utmerket uten meg.» Livet er kun en kamp for å overleve. Dypest sett handler alt om å pule eller å bli pult. Litterært må vi til forfattere som Louis-Ferdinand Céline og Thomas Bernhard for å komme i nærheten av dette mesterskapet i svartsyn og nihilisme. I filmhistorien har vi knapt sett noe lignende før, selv om filmer som Taxi Driver og Naken spiller på noen av de samme strengene.

Alene mot alt er en problematisk film. Den har kontroversielle innslag av både vold, sex og incest, og den tilbyr overhodet ingen mulighet for forsoning eller håp. Kinosjefen i Oslo Kinematografer nektet å sette opp filmen i 1999, begrunnet med at den bare var interessant for «psykologer og spesielt interesserte». Filmen ble i stedet vist på Cinemateket sommeren 1999. I 2003 avlyste også NRK en annonsert visning av denne filmen.