After Hours

After Hours (norsk kinotittel var Natt på Manhattan) følger en surrealistisk logikk, der merkverdige hendelser og sammentreff avløser hverandre. En udefinerbar og pirrende paranoia preger filmen, som først og fremst er en reise gjennom en lang natt i et mystisk New York-univers.

Den unge programmereren Paul møter en kveld den tiltrekkende Marcy på en kafé, og en samtale om boka Paul leser – Henry Millers Krepsens vendekrets – fører til at Marcy inviterer ham hjem samme kveld. Dette skal vise seg å lede til en lang serie med misforståelser og mer eller mindre bisarre tilfeldigheter.

Vi introduseres for en rekke ulike mennesketyper og miljøer som omskaper New York til en levende organisme nattestid: Kjeltringer, ensomme ulver, sadomasochister, kunstnere. Scorseses uhyre filmatiske teft tillegger utvalgte situasjoner, mennesker og objekter en ekstra dimensjon – øyeblikk der man begynner å lure på om det ligger noe skjevere, mer suspekt, bak den konkrete overflaten. Slik opplever både publikum og den stakkars (men langt fra uskyldige) hovedpersonen Paul ubehaget og mangelen på kontroll over tilværelsen. Byen framstilles som umulig å få grep om og blir dermed oppslukende eventyrlig. Livet er skremmende, men forløsende og deilig, og med humoristiske bobler under overflaten.

Med After Hours vendte Scorsese tilbake til lavbudsjett og skitne bygater etter store produksjoner som New York, New York (vises også denne perioden) og The King of Comedy. Innspillingen av The Last Temptation of Christ var satt på vent, og han var oppgitt og på jakt etter ny inspirasjon. Scorsese trakk selv fram Kafkas Prosessen som en god beskrivelse av sin egen frustrasjon over meningsløse, uendelig store systemer, og spesielt scenen mellom Paul og den urokkelige dørvakta på Club Berlin er som hentet ut fra Kafkahistorien «Foran loven».