Aftenlandet

Det er sjelden vi ser en film som så kompromissløst forfølger en kunstnerisk visjon som Fred Kelemens Aftenlandet fra 1999. Rytmen i filmen er hypnotisk langsom og filmen utfolder seg i få, lange og ekstremt maleriske tagninger. Kelemen har selv sagt at «Aftenlandet handler om kjærligheten. Ikke i dens begynnelse, mens den fremdeles er illusorisk, men idet den er i ferd med å opphøre og samtidig har begynt å bli vesentlig.»

Aftenlandet utspiller seg i løpet av én miserabel natt i en skitten europeisk by. Etter en krangel legger paret Anton og Leni ut på hver sin ferd gjennom natten – en natt befolket av skadeskutte, desperate og ensomme individer som driver rastløst rundt på slitne barer og tvilsomme horehus. En mørk og møkkete verden, skildret gjennom lange og utsøkt komponerte stygg-vakre bilder.

Dette er en smertefull og vond filmopplevelse, men – slik tilfellet ofte er med ubehagelig filmkunst – også en ekstremt berikende, katarsisk film. Ikke noe du rister av deg på vei ut av kinosalen.