A Clockwork Orange

A Clockwork Orange, som bygger på Anthony Burgess’ roman ved samme navn fra 1962, har vært omstridt siden den kom og har fremdeles evnen til å provosere. 

Hva er det som gjør historien om den ultravoldelige snørrungen Alex og hans hensynsløse bande så kontroversiell? Den mest høylydte kritikken har dreid seg om volden i filmen, og at denne skal være forherligende. Hovedbudskapet er imidlertid grunnleggende religiøst i tillegg til at det innebærer et etisk/moralsk dilemma: Menneskets frie valg mellom gode og onde handlinger. Myndighetene med vitenskapen i ryggen har ikke rett til å hjernevaske forbrytere, uansett hvilke ugjerninger de har gjort seg skyldige i. Alex blir utsatt for dette gjennom en ny type behandling av kriminelle kalt Ludovico-metoden. Metoden innebærer at han etter hvert føler sterk smerte hver gang han forsøker seg på de voldelige ugjerningene han ble satt i fengsel for. Sensurmyndighetenes uvilje mot denne burleske fremtidsvisjonen like skyldes nok også dens satiriske spark til det som kan krype og gå av autoritetspersoner og institusjoner.

Et annet forhold som gjør A Clockwork Orange spesiell, er måten den innlemmer tilskueren i Alex’ syn på tilværelsen. Her er det ikke spart på virkemidlene. Direkte henvendelse og øyekontakt med tilskueren, ingen korreksjoner i forhold til Alex som forteller, alle andre, deriblant ofrene, er fremstilt som usympatiske – alt dette underbygges gjennom kameravinkler, linsebruk, lyssetting og sist, men ikke minst, lydsporet. Det er meningen at vi skal heie på Alex, for vi må da også ta straffen sammen med ham senere, selv om vi alle kureres til slutt.