A Cinema Prayer

Denne nye dokumentaren om Andrej Tarkovskij er regissert av Tarkovskijs sønn, som har tatt utgangspunkt i timevis med lydmateriale der faren forteller om sitt eget arbeid. Noe av tankegodset er velkjent, for eksempel Tarkovskijs ideer om filmmediets behandling av tid og hans interesse for minner. For alle som er opptatt av den russiske mesteren er det gjennomgående fascinerende å høre ham prate. I løpet av filmen er Tarkovskij blant annet innom forholdet til sin mor og far, det sterke båndet mellom kultur og religion, og hvordan kunst kan komme til uttrykk som en «bønn» for den som skaper.

A Cinema Prayer er strukturert gjennom kapitler, der hver av Tarkovskijs filmer gir inngang til et bestemt tema. Foruten rikelig med klipp fra filmene inneholder dokumentaren behind the scenes-materiale, tegninger og skisser, og fotografier tatt av Tarkovskij selv. Helt fra Andrej Rubljov (1966) og frem til Nostalghia (1983) var motviljen og misnøyen fra sovjetiske autoriteter stor, og regissørens problemer knyttet til dette strekker seg dermed også gjennom store deler av dokumentaren. Nostalghia ble skutt i Italia, og Tarkovskij vendte aldri tilbake fra sitt selvpålagte eksil; savnet etter Russland var stort, men han var ikke ønsket. Over hele verden ble filmene hans hyllet og premiert – bare ikke i hjemlandet, som spilte en så enorm rolle i hans kunstnerskap.