120 slag i minuttet

Når man hører historier om hvordan visse minoriteter er blitt behandlet, og noen steder fortsatt behandles, er det lett å bli sjokkert over hvor nært i tid denne diskrimineringen har funnet sted. Det er noe skamfullt over tanken på at et samfunn man selv lever i har godtatt denne typen brudd på menneskerettigheter. I 120 slag i minuttet minnes vi på hvordan HIV-smittede ble sett på for bare 25-30 år siden: Hvordan det å være syk ble knyttet til skyld og skam og hvordan behandlingstilbudene ble nedprioritert, slik at HIV var en ren dødsdom.

Filmen følger den franske avdelingen av Act Up, en gruppe aktivister som kjemper for fortgang i forskningen rundt sykdommen og kamp mot uvitenhet i befolkningen – gjennom aksjoner på laboratorier som sprutes ned med kunstig blod, og på skoler, hvor de noe fredeligere deler ut kondomer og løpesedler med informasjon. Planlegging av aksjoner og markeringer foregår på velorganiserte møter, som også blir stedet vi blir kjent med de ulike karakterene. Her er desperate og sinte HIV-smittede, kampklare mødre med syke barn, oppgitte slektninger og venner, og alle vet at forholdene dem i mellom er på lånt tid.

På ett av disse møtene blir Sean og Nathan kjent. Deres kjæresteforhold og scenene fra fester, pride-parader og diskotek (med musikk som tar oss rett tilbake til tidlig 90-tall), bryter opp den alvorlige stemningen fra møter og aksjoner, og gir filmen rytme og perspektiv. Regissør Campillo, som selv har bakgrunn i Act Up, lar oss allikevel ikke et øyeblikk glemme hvor nær døden er.
 
«Jeg tror det er vanskelig å elske en film mer enn denne» sa juryformann Pedro Almodóvar i filmfestivalen i Cannes, hvor 120 slag i minuttet vant både Grand Prix, Filmkritikerprisen og Queer-palmen.