12 edsvorne menn

Tolv edsvorne menn vant Gullbjørnen ved festivalen i Vest-Berlin. Den ble filmen som alle måtte se da den kom på kinoene i 1957, også i Norge.

Verket har bevart mange av sine ekkovirkninger ennå i dag. Slikt har meldt seg for dem som fulgte vårens rettssak i New York mot Donald Trump.

I Sidney Lumets debutfilm som filmregissør ser og hører vi dertil regissørens ekte New York-tone.

Det dynamiske dramaet foregår i et juryrom – og ikke så mye i selve rettssalen  – en trykkende varm ettermiddag. Det svettes mye og intenst. Klaustrofobien trenger seg på. Kameraet anvendes mesterlig i dette trange rommet. Den begrensende plassen utvider så å si og paradoksalt nok dramaets effekt.

Superstjernen Henry Fonda hyrte Lumet til å bringe et uhyre velkomponert tv-drama av Reginald Rose over til det store lerret. Fonda spiller selv jurymedlemmet som nages av tvil og som argumenterer mot en tilsynelatende opplagt, men hastig dom. Skal en gutt dømmes for drapet på faren?

Rollen var som skapt for Fondas uforstyrrelige ro, hans nesten opphøyde alvorspreg. Han fremstår i hvit dress, belærende, aldri sint. (Selv om originaltittelen lyder 12 Angry Men). Også andre slipper til med sylskarpe karakterstudier i imponerende monologer.

Lumet går ikke i veien for skuespillenes inspirerte arbeid med fikse påfunn. Handlingen er medrivende, spenningen stigende, forløpet snur plutselig. Fordommer kommer i spill. Er en fordomsfri og riktig kjennelse mulig?

I mange år etterpå har nok dramaet formet en forventning i offentligheten om hvordan jury-arbeid kan utkjempes og skal ende, nettopp slik ranke Henry Fonda fører kampen.

Per Haddal