Céline Sciamma

Første juledag kommer Céline Sciammas foreløpig siste film, Portrett av en kvinne i flammer, på kino. Sciamma kom susende med Vannliljer i 2007, en for­friskende og troverdig film om den tidvis smerte­fulle overgangen fra barn til ung kvinne. ­Filmen ble plukket ut til Cannes og turnerte verdens filmfestivaler. Hun fulgte så opp med Tomboy, om en jentes utforskning av gutterollen, en film som ble produsert vanvittig raskt og på lavt budsjett. Girlhood fra 2014 skildret et opprørsk innvandrermiljø og avsluttet Sciammas oppveksttrilogi. Portrett av en kvinne i flammer er et nytt kapittel, både et periodedrama og en kjærlighetshistorie, men også en hyllest til kvinnelige kunstnere.

Sciamma studerte først fransk litteratur før hun tok fatt på manusstudier ved filmskolen La ­Fémis og er en auteur i den klassiske ­betydningen av ordet – hun både skriver og regisserer sine filmer. Sciammas filmer er karakterstudier – hun er svært bevisst på hvem hun forteller om, og hvorfor. Hun liker å fordype seg i tematikken, være fascinert av den og komme nær den.

Denne viljen til å være nær ser vi i filmspråket også – kamera plasseres ofte i ansiktshøyde, et grep som gir oss anledning til å se verden fra karakterenes ståsted, eller også tett på og rundt karakterene. Dialogen er ikke det bærende elementet, karakterenes kroppsspråk forteller vel så mye, eller hvordan de handler i en gitt situasjon. Miksen av observasjon og identifikasjon er viktig når Sciamma så direkte behandler til dels komplekse tema som seksuell utforskning, kjønnsidentitet og rolledynamikker, men også lengsel, avmakt og frustrasjon. Sciamma er likevel ikke konkluderende – filmene har mange lag og er alltid så åpne at de lar seg tolke i ulike retninger.