Blåkopiversjoner i skandinavisk film – før Olsenbanden

De våkneste og meste dedikerte seere av norsk årgangsfilm vil nok være klar over at fenomenet Olsenbanden opprinnelig er et dansk sujett, og at hver eneste norske Olsenbanden-film så å si scene for scene er en nyinnspilling av en dansk originalfilm. Generelt er det jo ellers et harmonisk broderskap i skandinavisk film når det gjelder distribusjon av hverandres filmer over landegrensene. Men tydeligvis er det enkelte filmformler som man har ønsket å gi en lokal gjenkjennelig koloritt og hjemlige, folkekjære ansikter, til tross for den ubetydelige språkbarrieren. Olsenbanden-serien er nemlig langt fra det første eksemplet på denne typen nyinnspillinger i Norden. 

Tidlig på 30-tallet laget man en del filmer i to språkversjoner samtidig, med to skuespillerensembler i samme produksjonsstab. Slik var for eksempel den norske Lalla vinner fra 1932 en tvillingproduksjon av den danske Odds 777 fra samme år, og den norske Vi som går kjøkkenveien en ditto av den svenske Vi som går köksvägen. (Også 1932).

På 40-tallet ble flere av Tancred Ibsens norske filmer gjeninnspilt både i Danmark og Sverige, på 50-tallet leverte Edith Carlmar grunnmateriale fra Aldri annet enn bråk til den danske Altid ballade, og på 60-tallet laget danskene sine versjoner av Øyvind Vennerøds Lambertseter-komedier (Støv på hjernen og Sønner av Norge), pluss Arne Skouens Bussen, som i Danmark ble til Dirck Passer-bussen. Sammenligner man disse skandinaviske originalene og nytolkningene er det som å se forskjellene og likhetene i de skandinaviske sinnelag i et nøtteskall.