Yrke: Kinomaskinist

Jeg har alltid likt film. Så en del film som guttunge, og det ballet på seg. I ungdomstida så jeg nesten alt som gikk på Munken kino hjemme i Larvik. Var på kino to til tre ganger i uka. Etter at jeg flytta til Bø, var jeg med og drev Bø filmklubb, og jobba mye med den i noen år. Vi var ganske store den gangen, med over 550 medlemmer på det meste. Ble nysgjerrig på kinomaskinistyrket og tok opplæring på eget initiativ på Bø kino i 1981, og ble ansatt der i 1982. Så flytta jeg til Oslo og fikk maskinistjobb på Filmens Hus i 1997, tror jeg det var. Syntes etter hvert at det å jobbe med filmen var vel så artig som å se på den.

Det er jo åpenbart. Fra publikums ståsted er det kanskje ikke så store forskjellen, men på maskinrommet er det som to verdener. Den analoge, med fysisk film som surrer og går på store maskiner som lager mekanisk lyd og lukter olje. Maskiner som må passes på, justeres både her og der underveis, og hvor uventede ting kan skje. Og den digitale, hvor filmen er representert av en tekstlinje på en laptopskjerm, og projisert fra en ubevegelig metallkasse med viftestøy.

All analog film må spoles opp på kinoens egne spoler. Noen filmer skjøtes sammen på store spoler, vanligvis med tre akter (ruller) per spole. En film som består av fem-seks akter kjøres da i to omganger, med én «overkjøring». Andre filmer, særlig gamle arkivkopier, «aktkjøres», det vil si de kjøres en og en akt annen hver gang på to maskiner. Ved oppspoling er det viktig å se at starttommene er hele og i orden, og på slutten av aktene kontrolleres at «kjøremerkene» er intakte og med noenlunde riktig avstand mellom «startmerkene» og «overkjøringsmerkene». Det er disse merkene man av og til ser oppe i høyre hjørne på bildet. Og de forteller maskinisten når han skal starte og skifte til neste maskin. Er filmen gammel og slitt, må man også være obs på gamle, dårlige skjøter og fysiske skader mens man spoler opp.

Det kan være en ganske pirkete og tidkrevende jobb, alt etter hvor gammel og herpa filmen er. Er den noenlunde hel og ordentlig, er det grei skuring. Man finner ut hvilket bilde- og lydformat filmen har, og skriver dette på starttommene. Filmen spoles igjennom, mens man kjenner på kantene etter eventuelle skader. Er det dårlige eller fraværende kjøremerker, lages disse med et spesielt apparat. All unødvendig tape som er satt på av kinoer gjennom tidene tas bort, og klisne limrester forsøkes vasket bort. Filmtittel og diverse data føres inn i arkivskjema om ikke dette ligger inne fra før. På gamle filmer er det viktig å sjekke og reparere gamle, dårlige skjøter, samt prøve å utbedre «perforeringsskader».

Faget er ikke på vei ut, det er borte. Med unntak av oss på Filminstituttet, og kanskje noen cinematek her i Norge, er maskinistene nærmest forvandlet til popkornselgende billettører som trykker «play» når forestillingen skal starte. Dette ser vi jo over alt rundt oss for tiden. Håndverk og manuelle yrker forsvinner sammen med kompetansen, og igjen sitter folk med nesa i en skjerm og behandler nuller og ett-tall på ulikt vis.

Det må vel være å ha muligheten for å fortsatt jobbe med analog film på Filminstituttet etter at den er blitt borte ellers. Ja, det må kalle et høydepunkt!