Elegant og forførende

Quentin Tarantino sa i sin tid at Chungking Express fikk ham til å gråte. Ikke fordi den er trist, men fordi han syntes det er så rørende å elske en film så høyt. Tarantino har noe av æren for at Chungking Express ble det internasjonale gjennombruddet til Wong Kar Wai, da han kjøpte filmen for distribusjon i USA. Dette var den tredje filmen til Wong Kar Wai, og en film han gjorde for å få et avbrekk fra det tunge arbeidet med stor­filmen Ashes of Time, et påkostet sverdkampdrama som siden skulle floppe fullstendig, og som ironisk nok er en av de Wong Kar Wai-filmene som færrest har sett. Lavbudsjetts­filmen Chungking Express, derimot, som tok tre måneder fra unnfangelse til premiere, gjorde Wong Kar Wai verdensberømt over natta. Han ble raskt identifisert som en av de mest originale og forfriskende stemmene i filmen på 90-tallet, og som et av de største talentene i asiatisk film på lang tid.

Wong Kar Wai utdannet seg som grafisk designer og fikk jobb som produksjonsassistent i en tv-kanal, før han begynte å skrive manus til en rekke kommersielle Hong Kong-filmer på 80-tallet. Han debuterte i 1988 med filmen As Tears Go By, som ble en hyggelig suksess hjemme, og som ble vist i et av sideprogrammene på filmfestivalen i Cannes. As Tears Go By, en film fra Hong Kongs underverden med klare paralleller til Martin Scorseses Mean Streets, var en slags svenneprøve for Wong. En film der han fikk bevise at han kunne lage film. Hans mest konvensjonelle film, og den første og eneste som var filmet etter et ordentlig manus.

Heretter skulle Wong velge en annen metode, og jobbe på en mer intuitiv, improvisert måte. Han fortsatte å skrive manus for andre, men på sine egne filmer jobbet han kun med skisser. Allerede med den neste filmen, Days of Being Wild (1991), skjønner vi hvor Wong er på vei: Mot en mer ­poetisk, dvelende og stemningsbasert type film. En type film der handlingen ikke er så viktig. I ­stedet handler det om stemninger og situasjoner, om små flyktige øyeblikk og mer eller mindre ­pussige tildragelser. Ingen store, episke historier.

Kampsport og kjærlighetssorg

Arbeidet med storfilmen Ashes of Time, som skulle bli noe så usannsynlig som en poetisk kampsport-­film, var en påkjenning for Wong Kar Wai. På et eller annet tidspunkt møtte han veggen. Han trengte å gjøre noe annet. Komme seg ut av klipperommet. Resultatet ble Chungking Express, filmen han spilte inn på 23 dager, uten noe annet manuskript enn det han skrev hver kveld etter endt innspillingsdag. Likevel ble dette filmen som skulle definere ham mer enn noen annen.

«Den typiske situasjonen i en film av Wong Kar Wai,» skriver den britiske kritikeren Tony Rayns, «er en sex-scene der en av partene ikke er til stede.» I Chungking Express, er det kun én sex-scene (og den er ikke viktig), men hele filmen handler om mennesker som har blitt forlatt, og som lurer på om den de har blitt forlatt av, noen gang kommer tilbake.

Den visuelle stilen til Wong Kar Wai er helt spesiell. Sammen med fotografen, australske Christopher Doyle, skaper han et visuelt uttrykk som er fullstendig genuint og særdeles iøyne­fallende. I 1994, da Chungking Express, ble laget, sa man at det var en form for «MTV-estetikk»: Sterke farger, slående tablåer, skeive kamera­vinkler, utstrakt bruk av visuelle effekter som stop-motion, slow-motion etc., og en særdeles dominerende bruk av pop-musikk. Men filmene til Wong Kar Wai er alt annet enn overfladiske, og den høye «hiphetsfaktoren» som de uunn­gåelig har, overdøver ikke det faktum at han lager seriøse, og svært sjelden ironiske, filmer. De er elegante og sofistikerte og samtidig tiltalende som iørefallende poplåter.

Den lettere manierte visuelle stilen som vi ser aller tydeligst i Chungking Express og opp­følgeren Fallen Angels (1995), har siden blitt ­imitert og kopiert i så stor grad at Wong Kar Wai selv valgte å bevege seg i en annen og mer ­dempet retning i de påfølgende filmene. «Det er så mange andre regissører som «gjør» Wong Kar Wai for tida,» sa Wong mens han jobbet med In the Mood for Love i 2000, «at det har blitt nødvendig for meg å gjøre noe annet».

Et modnere uttrykk

Allerede med Happy Together (1997) så vi hvilken vei Wong Kar Wai skulle bevege seg i heretter; mot en roligere, modnere og mer kontemplativ stil. Happy Together var nesten som en drøm av en film; en usigelig vakker filmatisk tango fra ­Argentina, med skuespillerne Tony Leung og Leslie Cheung i den overraskende konstellasjonen som homofilt par, og med musikk av Astor Piazzola og Frank Zappa i en vakker og forfriskende ­blanding. Wong Kar Wai vant regiprisen i Cannes for denne filmen.

Hans neste film, In the Mood for Love (2000), er for mange høydepunktet i karrieren hans. Dette var også en ny internasjonal triumf for Wong, med et førtitalls priser fra filmfestivaler over hele verden, og en ekstremt entusiastisk mottakelse fra både publikum og kritikere.

In the Mood for Love var den andre filmen i en trilogi som ellers består av Days of Being Wild og den vakre, særpregede science fiction-­filmen 2046, som kom i 2004. Wong jobbet med In the Mood for Love og 2046 parallelt, der 2046 egentlig var tenkt som en billig og kjapp produksjon som skulle holde liv i selskapet hans etter Happy Together, som kostet langt mer enn planlagt. Men Wong brukte hele fire år på å lage filmen som ble hans mest ambisiøse siden Ashes of Time. ­Resultatet er en påkostet og ekstremt stilfull film som nok en gang kunne skilte med et særdeles inspirert og variert soundtrack og som vant en lang rekke priser for regi, foto, musikk, produksjonsdesign og skuespill.

Wong Kar Wai gjorde sin engelskspråklige debut i 2007 med My Blueberry Nights, og laget The Grandmaster i 2013. I vår serie fokuserer vi imidlertid på de fem titlene som foreligger i nyrestaurerte og digitaliserte utgaver.