Wilder at Heart

«His movies are a world-wide language of love, intelligence and sparking wit,» skrev Cameron Crowe (regissør av Singles, Jerry Maguire, Almost Famous), «To any fan of film or any student of how a great life is lived, all roads lead to Billy Wilder». Det som slår deg når du ser filmene til Billy Wilder, er ikke bare hvor forskjellige de er, ytre sett, men hvilken unik og fantastisk evne han hadde til å briljere innenfor helt forskjellige sjangre.

Double Indemnity er den ultimate film noir-filmen, med alle de klassiske trekkene som skulle definere denne typen film: Den sexy, men bedrageriske femme fatale-skikkelsen, den godtroende helten som roter det ordentlig til for seg selv, den lettere ekspresjonistiske visuelle stilen og den gjennomført dystre og fatalistiske stemningen. The Lost Weekend er kanskje den beste filmen som er laget om en alkoholiker, og et tett, intenst psykologisk drama som fremdeles overbeviser. Sunset Boulevard er en institusjon i filmhistorien. Den snerrende kyniske The Big Carnival (også kjent som Ace in the Hole) handler om en journalist som bokstavelig talt går over lik for å skaffe seg en saftig førstesidesak og er en bitende satire over den såkalte blodtåka som hviler over tabloid-pressen.

Selv om disse filmene er mørke, både i stil, tone og innhold, er de laget med en vitalitet som gjør dem alt annet enn tunge. Svart humor og sylskarp satire har alltid vært en viktig bestanddel i Wilders filmspråk, og dialogen er alltid velskrevet, spisset, sprudlende og morsom. Derfor er selv de filmene som handler om tunge tema som alkoholisme (The Lost Weekend) og tyske fangeleirer (Stalag 17), svært, svært underholdende. Og morsomme.

Komisk talent

Og det er komediene Billy Wilder er mest kjent for – han laget komedier som var smarte, sofistikerte, sexy og spisse, som vekslet mellom de mest slapstick-aktige gags og rene verbale underfundigheter, der vitsene fløy høyt og lavt, men aldri fornærmet publikum med det infantile sludderet som preger mye av dagens mainstream-humor. The Seven Year Itch (1955) og Some Like it Hot (1959) er to av de morsomste filmene som er laget, men en film som Sabrina, med den makeløse Audrey Hepburn, fortjener også å bli trukket fram, som en av de beste romantiske komediene som er laget.

Billy Wilder laget i det hele tatt mye, og beviste gjennom en lang karriere at han behersket de fleste sjangrene han prøvde seg på. «Det er få filmskapere som ikke strever etter å bli sammenlignet med ham,» skriver Cameron Crowe. «Han stod for en tøff romantisisme og eleganse, og fraværet av sentimentalitet har gjort at han alltid vil være relevant som kunstner.»

Wilder var en av de mange regissørene som flyktet fra Tyskland til USA på 30-tallet. Selv var han østerriker, født Samuel Wilder i 1906. Han begynte som manusforfatter i Berlin, og hadde suksess med filmer som Mennschen am Sonntag (1929) og Emil og detektivene (1931) før han måtte forlate landet. Det tok en stund før karrieren hans i USA skjøt fart, det gikk treigt å lære seg engelsk, og han fikk ikke en fot innenfor Hollywood før i 1937, da han solgte et manus til Paramount. Men snøballen begynte snart å rulle, og Wilder innledet et fruktbart samarbeid med Ernst Lubitsch, som resulterte i klassikere som Ninotchka (Lubitsch, 1939) og Ball of Fire (Hawks, 1941). Begge disse manusene ble nominert til Oscar.

Gjennombrudd i Hollywood

Preston Sturges hadde bevist at en regissør godt kunne skrive sine egne manus, noe som ikke var vanlig i Hollywood på 30-tallet, og Wilder fikk sjansen til å selv regissere filmene The Major and the Minor i 1942 og Five Graves to Cairo året etter. Hans første store triumf kom imidlertid med noir-filmen Double Indemnity i 1944, som har blitt stående som den kanskje aller beste film noir’en av dem alle, og den intense The Lost Weekend i 1945, som vant hele fire Oscar – for beste film, regi, manus og mannlige hovedrolle. Etter det kom klassikerne trillende som perler på en snor. Sunset Boulevard (50), The Big Carnival (51), Stalag 17 (53), Sabrina (54), The Seven Year Itch (55), Some Like it Hot (59), The Apartment (60), Avanti! (72) er ikke bare høydepunkter i Wilders karriere – de er i det absolutte toppsjiktet av amerikansk film overhodet. Og viktigst av alt: De har tålt tidens tann bedre enn de fleste andre filmer, og føles friske, sprudlende og originale selv med dagens visuelt blaserte øyne.