Filmatiske landskap

Valerio Zurlini faller mellom to stoler i den italienske filmhistorien – han var for sent ute til å bli en av neorealistene, og forsvant delvis blant de store italienske regissørkjendisene på 60-tallet. Kanskje var det den sparsommelige produksjonen (kun åtte filmer på 25 år) eller at filmene hans ikke var spektakulære nok eller med stor nok internasjonal appell som gjør at han ikke regnes helt oppe blant de store auteurene som Fellini, Visconti og Antonioni. Likefullt hadde filmene hans suksess både blant publikum og kritikere, og han anses i dag som en av de store filmskaperne i etterkrigstidens Italia.

Etter å ha avsluttet skolegangen og tilbragt en siste sommer i sin barndoms sommerparadis Rimini, meldte Zurlini seg til frigjøringsstyrkene i 1944. Etter krigen studerte han juss, men viste også stor interesse for kunsthistorie og teater. Både krig og kunst, og effektene disse har på menneskesinnet, er temaer som dukker opp i flere av filmene hans.

Filmer og skuffelser

Sammen med komponisten Mario Nascimbene, som han jobbet med nesten hele karrieren, lagde han kortfilmer som fanget oppmerksomheten til bransjen, og som raskt ga ham nye jobber i filmverdenen. Debuten Le ragazze di San Frediano kom i 1954, en film som både publikum og kritikerne likte. Til tross for at han nå var en etablert del av filmmiljøet, møtte han på store skuffelser. Filmprosjekter han hadde forberedt og jobbet med over lang tid, som Guendalina og, noen år senere, Finzi-Continis hage, ble gitt til andre og mer kjente regissører som Alberto Lattuada og Vittorio De Sica. Han vekslet hele karrieren mellom å lage film, teater og reklame – blant annet noen svært kjente Barilla-filmer med sangerinnen Mina for det populære programmet Carosello – og det tok fem år før han regisserte neste film, som var Hektisk sommer.

Kvinneportretter

Felles for filmene han lagde de neste 15 årene er at de forteller om unge menneskers vanskelige valg og flyktige forhold. Vennskap eller kjærlighetshistorier har lite håp om å overleve filmens spilletid. Zurlini framstår som en stor menneskekjenner, og har for sin tid et særlig reflektert og nyansert blikk på kvinner. Portrettene av Roberta i Hekstisk sommer, Aida i Piken med kofferten, Vanina i Den første stille natten og Eftichìa i Le soldatesse borer dypt og viser både tidens sosiale og kulturelle forhold og karakterenes ønsker om frihet, selvrealisering og forståelse.

Landskap som historieforteller

Zurlinis filmer er ofte lagt til gjenkjennelige italienske byer og steder i Toscana og Emilia-Romagna, men også til Hellas og Iran. Landskapene brukes som en del av historiefortellingen, som en motspiller for karakterene mer enn bare et miljø som speiler handlingen. Samtidig er Zurlini opptatt av å gå tett innpå karakterene sine. Han lar dem kommunisere uten ord, med blikk og ansikt, og stoler på at stillheten kan være følelsesladet nok. Her ble han selvfølgelig hjulpet av fantastiske skuespillere, som Marcello Mastroianni, Claudia Cardinale, Alain Delon, Max von Sydow og Anna Karina.

Tatarenes ørken avslutter Zurlinis regissørskap i 1976. Bitterheten og desperasjonen til de utstasjonerte mennene som venter på en fiende som aldri dukker opp, blir ofte tolket som et bilde på regissørens egen sinnsstemning. Filmen er uansett et verdig punktum på en stor karriere, hvor følelsen av ensomhet, tap og melankoli speiles på uendelig vakkert vis.