Unni Straumes filmatiske landskap
Det er på høy tid med et tilbakeblikk på filmene til en av Norges mest kompromissløse filmkunstnere.
Etter mange år som dokumentarfilmskaper debuterte Unni Straume i 1990 som spillefilmregissør med den poetiske og meget personlige Til en ukjent. Den er så personlig at det er Straume selv som gir stemme til hovedrolleinnehaver Hilde Aarøs indre monologer, i møtet med den søkende komponisten som hun haiker med, spilt av Harald Heide-Steen jr. i en uvanlig seriøs rolle. Til en ukjent er en vakker, melankolsk og dypt alvorlig reisefilm, som tydelig bar bud om at en ny og meget spennende stemme hadde kommet til i norsk film.
Oppfølgeren Drømspel, løselig basert på skuespillet med samme navn av August Strindberg, skulle sementere Straumes status som filmkunstner, med premiere under Un certain regard i Cannes i 1994, en rekke priser og festivalvisninger, samt gode anmeldelser. Men norske filmer med høye kunstneriske ambisjoner slet med å finne sitt publikum her hjemme på midten av 1990-tallet. Kanskje det var derfor hennes neste film var et intimt kjærlighetsdrama i farger?
Likevel er det ikke vanskelig å se Straumes signatur også i Thranes metode. Som hun selv forklarer i en samtale med forfatter Øystein Lønn og psykolog Finn Skårderud (gjengitt som et forord til bokutgaven av filmens manus): «Jeg valgte å lage alt i studio, og der ville jeg skape et eget univers hvor alt utenfor allikevel er til stede. Mitt viktigste valg var at ansiktene skulle være landskapet. Det er de tette nærbildene som driver denne filmen. Men da kan heller ikke noen falskhet skjules.» Et splittet norsk anmelderkorps gjorde ikke Thranes metode noen tjeneste og Straumes film ble nok en gang langt bedre mottatt i utlandet enn her hjemme. Det beste beviset på filmens kvaliteter kom nok da Museum of Modern Art i New York kjøpte den inn til sin samling. Av norske filmer hadde kun Ni liv (1957) og Veiviseren (1987) blitt denne store æren til del.
Der Thranes metode var en lavbudsjettsfilm, fikk hun med Musikk for bryllup og begravelser et langt romsligere budsjett å leke seg med. I hovedrollen finner vi en glitrende Lena Endre, og Straume har sagt at filmen ble skrevet med henne i tankene. Filmen var en sjelden norsk fugl i hovedprogrammene i Venezia og Sundance, men nok en gang var de norske kritikerne usikre på hva de skulle mene om Straume og hennes måte å lage film på. Noen sa at filmen var for enkel, andre at den var for komplisert, noen sa statisk, andre sa utadvendt. Dermed skulle det gå tolv år til neste film fra Straume – tolv år med avbrutte prosjekter og refuserte manus, men også en ny karriere som professor i regi ved Den norske filmskolen. Med et grep uten sidestykke i norsk film tok i 2014 Straume et dypdykk inn i sin egen karriere og kom med film-mosaikken remake.me. Et delvis nostalgisk blikk på egen karriere og en utforskning av hva som har formet henne som filmskaper. Hvor kom ideene, landskapene og personene fra? Full av klipp fra tidligere filmer, men også nyere ting fotografert av henne selv. Var dette Straumes avskjed med sitt publikum, eller kan vi fortsatt håpe på at noen av hennes mange prosjekter kan bli fullført?
