Ubehagets kronikør

Henri-Georges Clouzot er en av de mest fascinerende regissørene i fransk film. Han var en intelligent observatør og en visjonær filmskaper, som sto bak nervepirrende, intense thrillere som Fryktens lønn og Les diaboliques, men også ga seg i kast med prosjekt der han utforsket film­språkets muligheter. Clouzots forkjærlighet for mørke tema gjorde at mange filmkritikere i hans samtid, men også i ettertid, definerte ham som kynisk og sadistisk. Sikkert er det at han var kompromissløs og nådeløs i sin utforskning av menneskets skyggesider.

Clouzots karriere spente fra 1930- til 70-tallet, og inneholdt høydepunkt som priser i Cannes, Berlin og Venezia, og nedturer som sykdom, yrkesforbud og bølgeregissørenes kontante avvisning. Stort sett holdt han seg til thrillergenren, både som manusforfatter og når han regisserte, og vanligvis tok han utgangspunkt i litterære forelegg som han grundig forandret, men han laget også sorte komedier og flere dokumentarer. Han var en mester i å etablere miljøet for handlingen, og tegnet raskt opp tydelige karakterer og konflikter. Regien var stram samtidig som filmene er fulle av rytme, detaljer og av lek og pek. Clouzot har ofte blitt sammenlignet med Alfred Hitchcock, ikke minst fordi de begge var mestere i å etablere og holde på suspense. Men Clouzots filmer inneholder en skarphet som gjør dem mørkere og mer intense. Stilmessig trakk han veksler på ekspresjonistene. Tysk film, spesielt verkene til Fritz Lang og F. W. Murnau, hadde merket ham som ung mann. «For meg er den viktigste regelen å bringe kontrastene til det maksimale, å skille det ekstreme med nøytrale soner». I likhet med de tyske ekspresjonistene ønsket Clouzot at billed­språket på sofistikert vis skulle speile eller utforske psykologiske tilstander eller perspektiv.

Lys og mørke

Det at Clouzots filmer puster og sitrer skyldes også skuespillernes utrolige tilstedeværelse. Yves Montand er suveren i Fryktens lønn, der han ­spiller en fremmedarbeider i Sør-Amerika som sier ja til et risikofylt og så godt som håpløst oppdrag. Eller ta Peter Ustinov i Spionene. Han er ikke en hovedkarakter en gang, men spiller så nyansert at du blir sittende å nyte alle hans gester, måten å snakke på og måten han beveger seg arrogant gjennom et rom på. I et intervju med Simone Renant som spilte i Quai des Orfèvres, forteller hun at mange av disse små elementene var ting Clouzot allerede hadde sett for seg. Clouzots måte å jobbe på bidro til å gi ham et negativt rykte, spesielt i journalistkretser. Clouzot ville at skuespillerne skulle være, og ikke spille. Han hatet føleri! Måten de beveget seg på var også viktig. Så ved hjelp av sin egen variant av Method Acting, ved terping og ved å manipulere skuespillerne psykisk, oppnådde han sterke og overbevisende prestasjoner. Han ville også ha full kontroll over produksjonen og rettet sin nitide oppmerksomhet sin mot alt og alle. Det var tøft å jobbe med Clouzot, men han ble respektert av mange av sine samarbeidspartnere. Flere av skuespillerne ble gjengangere i filmene hans og det samme gjelder for teknisk stab.

Kontroversene rundt Clouzot skyldtes flere ting. Han ble stemplet som tysker-vennlig under den andre verdenskrig som følge av at det tysk-kontrollerte Continental produserte flere av filmene hans, og fikk noen års karantene etter krigen som følge av det. Ravnen som kom i 1943 ble en stor skandale. Handlingen er lagt til en by hvor alle mistenker alle etter at en rekke anonyme brev har spredt beskyldninger om utukt og andre forbrytelser. Høyresiden så filmen som et angrep på den allmenne moral, venstresiden mente den var kamuflert fascisme. Men kan opprøret også skyldes at Clouzot tok opp ting folk ikke ville konfronteres med, eller også at filmen brøt med publikums forventninger?

I nesten alle filmene sine manifesterte Clouzot et ubehag. Han likte å gå inn i moralske gråsoner. Han skildret løgner, prostitusjon, drap, sjalusi, begjær, paranoia, egoisme, lengsel og ­fattigdom. Han valgte gjerne sensasjonelle ­historier (de var ment å være underholdnings­filmer), men han hadde alltid en ransakende motivasjon. Og å skildre det grumsete er ikke det samme som å velsigne det.

Mange av Clouzots karakterer er desperate, ofte befinner de seg i vanskeligheter. De har kan hende noe eller noen mot selv. Ofte er de sårbare eller svake, kanskje de blir sviktet. De tar feil valg. De er menneskelige. Og vi som publikum sitter som observatører og ser på dem tråkke feil. I mesterverket Les diaboliques møter vi to kvinner som legger en plan om å drepe en mann som mishandler dem. Kan vi forstå at de gjør noe slikt? Hvilket moralsk ansvar påligger det egentlig den som dømmer en annen…? Sannheten er et annet eksempel – en film som skarpt kritiserer hykleri og moralisme (Los Angeles Times beskrev den som «at once immoral, amoral, and strangely moral»), og der Clouzots sympati med hovedkarakteren Dominique er tydelig.

Clouzot var en outsider, en som gikk sine egne veier. Og mot slutten førte det ham på avveie. Prosjektet L’enfer ble et mareritt av en produksjon, der hjerteinfarkt og motgang, samt Clouzots kunstneriske besettelse, førte til full­stendig kollaps – økonomisk, mentalt, produksjons­messig. Når vi nå kan se fragmenter fra dette ufullførte verket i filmen Henri-Georges Clouzot’s Inferno, finner vi nok et bevis på at han virkelig var en visjonær filmskaper. I L’enfer ­ønsket han å finne en grensesprengende form til en historie om destruktive følelser. I dokumentaren Mysteriet Picasso ønsket han å fange kunstneren i selve skaperøyeblikket, noe han kunne gjøre ved å få Picasso til å male på glass. De fleste av disse arbeidene ble også destruert slik at de bare eksisterte på film – i filmen. Resultatet er unikt.

Gjenoppdagelsen

Selv om kritikerne ikke alltid var på Clouzots side, ble han vist på de viktigste festivalene, vant flere priser og opplevde store kinosuksesser. ­Hollywood ville gjerne ha ham over, men kunne aldri tilby ham den kontrollen han krevde. Bølgeregissørene aksepterte ham aldri, og det opplevde han som vanskelig.

Etter sin død i 1977, ble Clouzot nærmest glemt. Først de siste 20 årene har man igjen fattet interesse for ham, med retrospektiver og restaureringer. Navnet Clouzot fortjener å være like kjent som Hitchcock. Tross alt anså Hitchcock ham som sin største rival. Det ville vært en seier for franskmannen som en gang sa: «Jeg er ikke interessert i å bli beundret av en liten klikk esteter, men av det store publikum.»