The King of Filth

Filmene og den særegne stilen til John Waters har påvirket manges oppfattelse av populærkultur og til en viss grad vært instrumentell i min egen karriere som festivalprogrammerer og filmarbeider. Waters har alltid utforsket populærkulturen på sitt laveste nivå og er aldri redd for å sette ut eller fornærme sitt publikum. Han bryter alle regler på en måte som er uimotståelig herlig og kompromissløs, og min kjærlighet for camp og trash-kultur stammer, delvis, fra hans filmer.

John Waters kommer fra en øvre middelklassefamilie i Baltimore, Maryland, og følte seg i oppveksten alltid som en snodig fyr som ikke kom helt overens med de vanlige barna. Han fant en gjeng med likesinnede som han startet å lage filmer av og med, med barndomsvennen Glenn Milstead, hvis alter ego er drag queenen Divine, som den mest kjente av dem. Divine er med i nesten alle filmene hans, kun slått av Mink Stole som har vært med i hver eneste av de 12 spillefilmene han har laget. Waters har et lojalt team og en lojal fanbase. Etter sin suksess bruker han fremdeles mye av tiden sin i hjembyen, hvor også alle filmene hans er skutt.

Min far var en sterk pådriver av min tidlige filmutdannelse, og var i grunnen den som introduserte meg for Waters. Fatter’n hadde filmen Polyester på VHS, og hadde tatt vare på Odorama-kortene som hørte til filmen. Et slags scratch and sniff-konsept hvor tanken var å gi publikum sjansen til å lukte det rollefiguren luktet, varierende fra velduftende rose til stinkende promp. Kortet vårt var så gammelt at alt egentlig luktet det samme, men minnet av konseptet sitter sterkt i hodet mitt: Denne regissøren tenker virkelig utenfor boksen, og er ikke redd for å gi publikum en uventet ubehagelig opplevelse. Publikum på Cinemateket er så heldige at de kan oppleve helt rykende ferske kort i høst!

Jeg tror Waters rører ved noe grunnleggende hos alle mennesker: Vi vil alle egentlig bli sjokkert og se ting som er motbydelige. Vi er nysgjerrige på det. Når kultur og kunst blir for regulert, savner vi noe som gir oss et spark i magen og setter oss ut. John Waters gir oss absolutt den opplevelsen. Hans filmer er i varierende grad sjokkerende og motbydelige, fra «den ekleste filmen i verden», Pink Flamingos, hvor Divine faktisk spiser en hundebæsj (ennå noe av det hesligste jeg har sett), til Hairspray, en tenåringsfilm med en ung, fyldig Ricki Lake som bare vil danse og leve livet sitt slik hun er.

Alle filmene hans har allikevel noe helt særegent ved seg. Han hyller en estetikk og en måte å presentere verden på som kan betegnes som trashy og campy, og til tider nostalgisk. Hans protagonister er alltid mennesker som er misforstått eller ikke satt pris på av samfunnet. Og det er alltid dem som til slutt tar makten og styringen i situasjonen. Slik feirer Waters dem som er annerledes, han lar disse karakterene skinne i all sin snodighet og motbydelighet.

Dette har også vært en rød tråd i min interesse for film og kultur og noe av grunnen til at jeg ble involvert i Oslo/Fusion Filmfestival (tidligere Skeive Filmer). Festivalens profil gir plass til filmer som har Waters’ tematikk og estetikk, og vil jo nettopp feire og løfte frem det som er annerledes og utenfor det heteronormative. Dikotomien man finner i trashy filmer er så herlig fordi det setter alt på spissen. Jeg setter sånn pris på hvordan Waters bruker sin egen livsfilosofi til å lage filmer, nemlig at folk som er utenfor normen er mye mer interessante enn de som bare prøver å passe inn. Selv, eller særlig, de som representerer dårlig smak. Et sitat fra trash-kongen selv summerer det hele: «You have to know good taste to appreciate the irony of celebrating bad taste. If you have bad taste, you won’t get it.»