TECHNICOLOR –
Only a rainbow can duplicate its brilliance!

I en av verdens mest kjente filmer blir et hus med en liten jente og en liten hund sugd opp av en tornado og fraktet langt unna deres hjemlige, støvete og sepia-fargede Kansas. Stormen roer seg etter hvert, huset lander, og den lille jenta åpner døra og ser at hun har havnet i et ukjent og fargesprakende land, med enorme rosa og gule blomster, en dam med klarblått vann og en vei av knallgule murstein som fører inn til hjertet av Oz. Dorothy og Totos møte med trollmannen i 1939 er et prakteksempel på bruk av farge i film og en av de mest kjente filmene laget med Technicolors three-strip-prosess, men både fargefilmen og Technicolors historie er mye eldre enn det.

Eksperimentering med farge

Helt siden filmens fødsel for over 120 år siden har man eksperimentert med bruk av farge i film, gjennom ulike prosesser som tinting (hele filmrullen dyppes i et fargebad), toning (sølvet i filmemulsjonen har en egen fargetone) og hånd- og stensilkolorering (den ferdig framkalte filmen males på frihånd eller ved hjelp av sjablonger). Technicolor ble grunnlagt i 1915, og var ett av mange selskaper som utviklet konkurrerende systemer hvor farge ble registrert i opptaksprosessen, og ikke bare ble lagt til i ettertid. På ti- og tjuetallet ble en del filmer spilt inn med ulike tofarge-systemer, hvor enten et rødt og et grønt filter ble brukt på annenhver filmrute (for eksempel Kinemacolor) eller rødt og grønt ble registrert på to forskjellige negativer og så kombinert i framkallingsprosessen (two-strip-Technicolor). Resultatet var langt fra perfekt, siden man med kun rødt og grønt aldri kan skape et fullt spekter av farger.

Technicolors three-strip-system

Technicolors revolusjonerende grep som førte til den første fullfarge-filmen, var å bruke tre filmruller, ikke bare to. En «beam splitter», et prisme med et speil inni, splittet lyset fanget av linsen og delte det opp – det grønne ble registrert på en filmnegativ med pigmenter som var sensitive for grønnfarger, det rød og blå på en bi-pack med to filmnegativer som registrerte rødt og blått. Dette kompliserte systemet var innkapslet i et kjempekamerahus, som krevde lydisolering og eget teknisk personale, men resultatet var strålende, mettede og svært holdbare farger.

Lanseringen av three-strip-kameraene i 1932 gjorde Technicolor til den teknisk ledende aktøren på markedet, men systemet var svært komplisert og dyrt å bruke. I tillegg til problemet med det tunge og uhåndterbare kameraet, krevde Technicolor at man kjøpte en pakke bestående av kameramenn og teknisk ekspertise innen lyssetting (som måtte være ekstra kraftig) og dekor, til og med egen sminke og selvfølgelig en egen framkallingsprosess. Få ønsket å investere i dette i begynnelsen, så Technicolor laget en avtale med et lite animasjonsselskap drevet av en viss Walt Disney, og den aller første filmen som ble filmet med three-strip-systemet var Silly Symphony-kortfilmen Flowers and Trees (1932), en suksess blant publikum og kritikere og vinner av den første Oscar for animasjon-kortfilm noensinne. Den overstrømmende mottagelsen førte til at også andre produsenter tok sjansen på å teste det kostbare systemet.

Errol Flynn i knallgrønne tights

En av de første virkelig vellykkede three-strip-filmene er The Adventures of Robin Hood (1938). Skuespilleren Errol Flynn hadde spilt i en Warner Bros-blockbuster noen år tidligere og selskapet regnet med solid inntjening med ham som Robin Hood – og tok derfor sjansen på å investere i Technicolor-prosessen. Det ble lagt stor vekt på farger og materialvalg i kostymene, samt hyppige klesskifter særlig for Marion, for å kunne utnytte systemet til det fulle. Filmens tagline var «Only a rainbow can duplicate its brilliance!» – og den ble den første fargefilmen til å toppe de årlige box office-listene, ett år før Victor Fleming tok publikum over Technicolor-regnbuen med klassikerne Trollmannen fra Oz og Tatt av vinden.

Systemet ble gjerne brukt til nettopp musikaler, melodramatiske epos, westernfilmer og storslåtte bibel-filmatiseringer, hvor man både regnet med å spille inn produksjonskostnadene og i tillegg virkelig fikk vist fram scenografi, kostymer og landskap i all sin fargeprakt. Det var ingen grenser for bruk av skyfri og knallblå himler, røde sko, rosa lepper, enorme fruktkurver og juvelglitrende kostymer, og publikum elsket det.

Selv om de fleste three-strip-kameraene ble brukt i Hollywood-produksjoner, var det også noen kameraer i England. Regissør-duoen Powell og Pressburger var tidlig ute med å teste systemet. Som obligatorisk Technicolor-tekniker brukte de en ung mann ved navn Jack Cardiff. Cardiff gjorde et godt inntrykk på innspillingen av The Life and Death of Colonel Blimp (1943), og ble derfor hyret inn igjen til innspillingen av A Matter of Life and Death (1946). Tidlig i produksjonen kom det fram at Powell og Pressburgers hovedfotograf Erwin Hillier ville nekte å la Cardiff få sitt navn ved siden av hans på rulleteksten. Powell og Pressburger bestemte seg for å gi hele jobben til Cardiff, noe som ble starten på fruktbart samarbeid.

En verden i Technicolor

A Matter of Life and Death har handling både fra jorden og himmelen, og Cardiff gikk ut fra at den skulle filmes på samme måte som Trollmannen fra Oz – med den virkelige verden i svart-hvitt og fantasiverdenen i farger – men det viste seg at regissørene hadde tenkt seg noe helt annet. Livet på jorden har en dramatisk og fargesterk palett, mens sekvensene i himmelen er en lys perlegrå variant av svart-hvitt (disse er også skutt på Technicolor-film, men framkalt som svart-hvitt). «One is starved for Technicolor up there», som en av himmelens medarbeidere sukker når han får et oppdrag på jorden og plutselig befinner seg midt blant enorme rødrosa rhododendron-busker. A Matter of Life and Death er et nydelig eksempel på bruk av farge i film, men i den neste Powell og Pressburger-filmen, Black Narcissus (1947), overgikk Jack Cardiff seg selv, og vant en Oscar for foto for «hitherto unrealised possibilities for the kinetic use of colour on the screen» (Herb Lightman, redaktør for American Cinematographer).

Etter mange år med Technicolor-dominans, klarte konkurrenten Eastman Kodak å utvikle et nytt og rimeligere fargefilmsystem i 1952. Fargene ble eksponert på én filmstripe i stedet for tre, og kunne framkalles på mye enklere vis. Technicolor fortsatte i noen år å være ledende på framkalling ved å utvide tjenestene sine til også å tilby prosessering av Eastman-negativer og andre formater som VistaVision og Todd-AO (filmene er da ofte merket Color by Technicolor), men også på dette feltet ble de etter hvert for dyre, treige og omstendelige, og sakte men sikkert erstattet av nye filmlaboratorier.

Technicolor i dag

Technicolor har i dag lagt ned alle sine laboratorier, men har fortsatt kontorer verden over som tilbyr etterarbeid, spesielt innen visuelle effekter og fargekorrigering. Navnet technicolor har fått en nærmest mytisk klang, og brukes nå uavhengig av faktisk tilknytning til varemerket – som et synonym for overdådig bruk av mettede og vakre farger innen både mote, billedkunst, reklame og musikkvideoer, og selvfølgelig fortsatt i filmens verden.

Kilder:
www.eastman.org/technicolor
Cameraman: The life and work of Jack Cardiff (Craig McCall 2010)