Store eventyr

Som så mange i sin generasjon kom Ola Solum inn filmen via kort- og opplysningsfilmen, i mangel på en formell filmutdanning i Norge. Han lærte gjennom nærkontakt med faget og folk som hadde erfaring. Første stopp var Norsk Dokumentarfilm A/S på midten av 60-tallet, hvor han etter hvert arbeidet seg opp til å bli manusforfatter og regissør.

Sin første større oppgave fikk han som regiassistent på den norsk-sovjetiske Bare et liv – historien om Fridtjof Nansen (1968), en rolle han gjentok noen år senere på den internasjonale samproduksjonen Når villdyret våkner (1972). Her finner vi ingen ringere enn Charlton Heston i hovedrollen og Hollywood-veteranen Ken Annakin i registolen, så det er vel naturlig å anta at Solum gjennom disse internasjonale prosjektene plukket opp andre erfaringer enn hva den norske filmbransjen kunne tilby, ikke minst når vi vet at han var assisterende regissør (second unit) på Star Wars – Imperiet slår tilbake (1980).

Norsk film

I store deler av sitt filmliv var Solum knyttet til Norsk Film AS, først som leder av studieavdelingen i perioden 1973-76, og så som regissør, og i perioden 1986-88 som kunstnerisk leder. Denne posisjonen forlot han før åremålsperioden var over for å ta over regien på Landstrykere (1989), da regissør Hans Lindgren måtte forlate prosjektet av helsemessige årsaker.

Ifølge Oddvar Bull Tuhus i boken Filmen og livet, var Solum lenge klar for å regissere spillefilm, men slet med å finne det riktige prosjektet, da han ikke følte seg komfortabel med å skrive selv. Løsningen ble å gripe fatt i Sverre Brandts velkjente teaterstykke Reisen til julestjernen, som jevnlig hadde blitt oppført på Nationaltheatret siden 1924. Selv om en særdeles snøfattig vinter holdt på å sette en stopper for hele prosjektet, ble dette en stor suksess og en høyt elsket tv-tradisjon hver julaften siden. Johan Halvorsen hadde skrevet musikk til det originale teaterstykket og mye av denne ble også brukt i filmen, men Egil Monn-Iversen skrev flere nye sanger til filmen, hvor blant andre «Sonjas sang til julestjernen» er blitt en populær klassiker. At norsk film så dette som et prestisjeprosjekt kan vi lese av at den ble lansert i 75 filmkopier, mer enn ti ganger så mange som normalen.

Til ungdommen

Etter denne suksessen fortsatte Solum med to filmer med ungdommelige og handlingskraftige protagonister – Operasjon Cobra (1978) og Carl Gustav, gjengen og parkeringsbandittene (1982). Førstnevnte var basert på en bok av den danske forfatteren Anders Bodelsen (dansk versjon kom først i 1995), mens sistnevnte hadde originalmanus av Jan Lindvik og Inge Tenvik. Her ser vi en stødig regissør med en tydelig glede over ytre handling og teknologi, noe som skulle peke fremover mot hva som skulle komme.

Men først feiret Norsk Film AS 75 år med norsk filmproduksjon, og ga Solum oppdraget med å lage en kavalkade over norsk filmhistorie for kino, bundet sammen med kommentarer av Harald Heide-Steen jr – Kamera går! (1983). I tillegg til utdrag fra rundt 40 spillefilmer, flettes det inn nyhetsklipp, intervjuer og opptak fra filminnspillinger – noe som gjør dette til et unikt bilde på samtiden de ulike filmene vokste ut av. Dette ble strålende løst av Solum, som i samarbeid med Yngve Refseth hadde plukket ut klippene.

Orions belte

At Orions belte i det hele tatt ble til, kan vi takke duoen Dag Alveberg og Petter Borgli for. Deres selskap Filmeffekt AS, som egentlig spesialiserte seg på rekvisitter og effekter (de var også involvert i Star Wars – Imperiet slår tilbake), steppet inn når Orions belte for tredje gang fikk avslag i Statens produksjonsutvalg, hvor skepsisen var stor til «kommersielle actionfilmer» (Rushprint 29.12. 2010). Sammen med skuespillerne opprettet de kommandittselskapet KS Orion Film AS, hvor de ved hjelp av et meglerfirma utnyttet et smutthull i skatteloven og banet vei for en helt ny form for finansering av film i Norge. Basert på bok av Jon Michelet ble denne actionthrilleren fra den kalde krigen en formidabel fulltreffer, godt hjulpet av Geir Bøhren og Bent Åseruds strålende musikk. Bare det at de parallelt spilte inn filmen både på norsk og engelsk viste hvilken tro de hadde på at den skulle selge internasjonalt. Med sine 589 245 solgte kinobilletter bare i Norge plasserer den seg høyt på listen over tidenes best besøkte filmer her hjemme (33. plass), av 80-talls filmene er det bare Veiviseren (1987) som kan vise til bedre tall.

Hamsun

Interessant er prosjektet Landstrykere, basert på første bind i Knut Hamsuns Landstryker-trilogi og et stort prestisjeprosjekt for Norsk Film med Hans Lindgren i regissørstolen. Kun tolv dager inn i filmingen på veiløse Skutvik ble Solum hentet inn for å overta som regissør og med en enorm budsjettoverskridelse ble dette den til da dyreste norske filmproduksjonen. Her var ingenting spart på, med Lars Saabye Christensen på manussiden, Harald Paalgard som fotograf, Henning Sommero som komponist og et stort ensemble av våre mest kjente skuespillere som fikk boltre seg en hel vår og sommer i Hamsuns hjemtrakter.

Forhåpningene til filmens inntjeningspotensial ble dessverre aldri møtt og tapet for Norsk Film AS ble så stort at det var den direkte foranledningen til et direktørskifte der. I de fleste Hamsun-filmatiseringer er det store problemer med å oversette det lekende språket hans til tilsvarende bilder, man kan lett å tro at den imponerende nordnorske naturen gjør samme nytten. Likevel var nok kritikerne ekstra harde med Landstrykere på grunn av en turbulent innspilling og store budsjettoverskridelser. Et gjensyn med filmen overrasker med sine nyanserte karakterportretter og stramme regi, på tross av veldige sprang i tid og rom. Paalgards foto må spesielt fremheves med hans trolske lysbruk og mange dristige kameravinkler. Sammen med Sult (1966) og Telegrafisten (1993) vil jeg hevde at dette er så nær man har kommet i å fange den hamsunske stemningen på film.

Temaet med ungdommer som må overvinne store vanskeligheter uten særlig hjelp fra de voksne finner vi også i tre av hans senere filmer, vikingfilmen Dragens fange (1985), en russisk samproduksjon hvor Solum var co-regissør i for-prosjekteringen, den rene eventyrfilmen Kvitebjørn kong Valemon (1991) og filmen om jenta som alene overlever svartedauen i Trollsyn (1994). Trollsyn var nok et eksempel på at Solum var mannen man henvendte seg til når et prosjekt holdt på å gå galt og regissøren på kort varsel måtte erstattes. Erfaringene fra Orions belte og Landstrykere i å filme i veiløse trakter kom nå godt med, og Solums evne til å la naturens omskiftelighet bære en store del av fortellingen, er kanskje her fullendt. En replikk herifra, dog nesten ordrett hentet fra Anja Breiens manus, sier alt: «Eg har ferdast på viddi i to mannsaldre, men eg har aldri sett fjellet likt…».