Som vi ser det

Hun var bare tenåring da hun forsto at hun ville bli filmskaper. Som del av et filmverkstedmiljø i London begynte hun å lage eksperimentelle kortfilmer på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet. Hun utdannet seg så til danser og koreograf, men drev også med performancekunst og musikk. Disse ulike kunstretningene og disiplinene tok så Sally Potter med seg inn i spillefilmen.

Eksperimentell

Debutfilmen The Gold Diggers (1983) var en eksperimentell musikal i sort-hvitt. Allerede her ser vi noe som går igjen i verkene hennes: Hver film har en idé-kjerne og idéen påvirker filmens form. Dette abstrakte utgangspunktet og denne konseptuelle tilnærmingen betyr imidlertid ikke at filmene er tørre, intellektuelle øvelser. Tvert imot er de smarte og morsomme, og utpreget sensuelle og sanselige, noe som skyldes både hennes evne til å koreografere bevegelse og bruken av lys, kamerautsnitt og kostymer, i tillegg til selve historiene. Dessuten finnes det en overordnet tematisk tråd i filmene, enda så ulike de er: Hva kan skille mennesker, og hva kan forbinde dem?

Potter har beskrevet i intervjuer hvordan hun går inn i hvert prosjekt med en lidenskap, som hun nærmest ser som en forutsetning for å makte en så utmattende oppgave som å regissere en film. Hun fyller ofte andre roller også – hun har skrevet manus til alle filmene, hun produserer, hun har komponert musikken til flere av filmene og i The Tango Lesson (1997) spiller hun også hovedrollen. Hun understreker også – noe man ikke hører så ofte – hvordan hun elsker selve produksjonsfasen, det å sette sammen teamet og bygge det ut til å bli et givende fellesskap. Hun er også opptatt av dialogen med publikum, så ved siden av å følge filmene på festivaler og visninger, har hun også i mange år brukt ulike plattformer på nett til å formidle arbeidet sitt og holde kontakten med publikum, forskere og filmstudenter.

Forførende

Sally Potters filmer er både forførende og fremmedgjørende, og hun har flere ganger møtt motbør hos kritikere. Men spesielt filmatiseringen av Virginia Woolfs ufilmelige roman Orlando (1992) ble hyllet av mange. Her møter vi Orlando, hvis liv strekker seg over flere hundre år og overskrider mann-kvinne-skillet. Det er en film om identitet og transformasjon, og å se verden med nye øyne. Akkurat dette er en sentral motivasjon for Sally Potter – hun vil at film skal stille spørsmål. Hun tror at film kan få oss som ser på til å erkjenne noe nytt, om oss selv og om verden. I et intervju bekreftet Potters newzealandske kollega Jane Campion dette med sin egen opplevelse av Orlando:

«When my son died, on the third day I was devastated, I didn’t know what to do with myself. I went to see Orlando. It was so beautiful. This earth can be transformed. There are moments of extreme wonder…and that’s all worth living for.»

Potters foreløpig siste film The Party (2017) var en underholdende, velspilt, treffende situasjonskomedie om en festlig anledning som med hjelp av blant annet alkohol utarter til en voldsom konfrontasjon. Idéen til Potter var å lage en dypt politisk film om et splittet Storbritannia. I 2020 kommer Molly, et komprimert far-datter-drama med Elle Fanning, Javier Bardem, Salma Hayek, Chris Rock og Laura Linney, som vi og mange andre har store forventninger til. Sally Potter fortsetter ufortrødent, på sin uavhengige sti.