Sofias univers

Sofia Coppola er datter av regissøren Francis Ford og kunstneren Eleanor og del av en kreativ storfamilie, men film var likevel ikke det hun satset på som ung kvinne. Hun var en privilegert it-girl, lanserte sitt eget klesmerke, var modell og fotograf. Men film var selvsagt en sentral del av familiens liv, ubevisst lærte hun det hun trengte og dragningen mot filmskaperyrket var kanskje naturlig.

Tydelig visuell signatur

Etter å ha virret litt rundt laget hun kortfilmen Lick the Star (1998), en teenage angst-historie i sort-hvitt, og hun spillefilmdebuterte med The Virgin Suicides ett år etter.

Coppolas signatur er tydelig allerede etter de tre første filmene: visuelt gjennomarbeidede, elegante, detaljerte, med en impresjonistisk kvalitet. Hun krydrer ikke bare narrativene med elementer som appellerer til blikket (lys, skygge og farger), hun bruker også lyd, pauser, rytme og musikk svært bevisst, og ikke minst humor.

Fokus på miljøskildring

Coppola er dessuten like opptatt av å skildre rommet protagonistene beveger seg i, som protagonistene selv. I The Virgin Suicides vandrer de fem søstrene rundt i en pastellfarget 70-tallskokong fylt av kjoler, grønne trekroner, solnedganger og glitterklistremerker. I Marie Antoinette fråtser Coppola i rokokkotablåer og slottsinteriører, overøst av sløyfer, blomster, fjær og alskens smykker.

Og Lost in Translation er like mye en film om en by, eller skal vi si en utenforståendes observasjon av en by, av gater og barer og hoteller og menneskene som fyller dem. Somewhere er lagt til kjendishotellet Chateau Marmont, men Coppola skildrer det fra innsiden, på en måte som gjør at stedets mytiske aura brytes ned med bilder av uoppredde senger, rotete kjøkkenbenker og sofamiddager. The Bling Ring, som skildrer den sykelige fascinasjonen for kjendiser, er innspilt on location i rikmannstrøkene i LA, inklusiv Paris Hiltons hjem, som var åsted for et av ranene filmene er inspirert av. I The Beguiled møter vi syv jenter og kvinner, som på grunn av borgerkrigen og datidens konvensjoner er innesperret i et herskapshus – et pastellfarget fengsel, drapert med silke, damask og kniplinger.

Form og tematikk skaper en fascinerende dobbelthet – Sofia Coppola lager vakre, estetiserte skildringer av mennesker som enten er i en eksistensiell krise, eller som mangler tilknytning til andre mennesker. De opplever en tomhet, en mangel, som de kanskje prøver å kompensere for (fest, moro, bling bling, begjær, kontroll, alkohol, strippere, håndarbeid, musikk), uten at det hjelper. Ofte klarer de ikke å artikulere problemet engang.

Komplekse kvinneportretter

Karakterene til Coppola er ikke nødvendigvis veldig sympatiske, men vi blir nysgjerrige på dem, kanskje fordi handlingene deres fremstår som uforståelige. Coppola forklarer i liten grad – hun viser frem karakterene, dynamikken mellom dem og miljøet de er i. Effekten er filmer som behager, men som aldri blir kvitt en mørk, trist understrøm. I The Beguiled er dette mer uttalt enn noensinne. I en nydelig sørstatsvilla, omgitt av et nesten paradisisk landskap, finner syv jomfruelige kvinner en vakker mann. Kontrasten til det uhyggelige dramaet som skal komme til å skje, er voldsom.

Sofia Coppola har sagt at hun i bunn og grunn lager filmer som hun selv vil se, men at det er viktig for henne at hun portretterer jente- og kvinnemiljøer. Noen har problematisert at hun ofte skildrer den verdenen hun kjenner best – der de rike, berømte, vakre og tilsynelatende vellykkede holder til. Men om så er sant, er det et interessant paradoks at bildet hun tegner opp, er tiltrekkende og frastøtende på samme tid. Få, om ingen, gjør dette like bra som henne.