Smart surrealist

Charlie Kaufman er i disse dager norgesaktuell med boka Maurheten, en roman som inneholder alle Kaufmans varemerker: «dukketeater, metafiksjonell selvbevissthet og ustanselige kulturelle referanser», for å sitere The Guardian.

Etter å ha forsøkt seg som manusforfatter i tv-bransjen, med varierende hell, skal det ha vært Francis Ford Coppola som muliggjorde Kaufmans gjennombrudd i 1999, da han ga manuset til Being John Malkovich til sin daværende svigersønn Spike Jonze. Filmen forteller den helt bisarre historien om dukketeatermannen Craig, som havner inne i hodet til skuespilleren John Malkovich via en hemmelig etasje i kontorbygget der han jobber, noe som fikk anmelderen Roger Ebert til å skrive at «Either Being John Malkovich gets nominated for best picture, or the members of the Academy need portals into their brains.» Og nominert ble den.

To år senere kom Human Nature, en komedie om seksualdrift, arv og miljø, denne gang regissert av Michel Gondry i det som var hans regidebut. Gondry regisserte også det helt fantastiske Kaufman-manuset Evig solskinn i et plettfritt sinn i 2004, som sørget for at Kaufman fortjent vant Oscar for beste manus. Her møter vi kjæresteparet Joel og Clementine. Når det blir slutt mellom dem, sletter Clementine alle minner om ham. Joel beslutter å gjøre en lignende minnekorrigering, men midtveis angrer han seg, og er dermed på flukt med minnene under armen – i sitt eget hode.

Jonze og Kaufman samarbeidet igjen på filmen Adaptation (2002), der Kaufman (gjennom hovedpersonen Charlie Kaufman, en sjenert og frustrert manusforfatter) utforsker og utfordrer reglene for klassisk fortellende film.

I 2008 regisserte han sin første film, Synecdoche, New York, der Philip Seymour Hofmann spiller en teaterregissør som har sitt å stri med, og i 2015 kom Anomalisa, en dukkeanimert skildring av en livskrise. I fjor kunne vi strømme den komplekse thrilleren I’m Thinking of Ending Things, en narrativ nøtt som frydet enkelte og frustrerte andre.

Man kommer ikke utenom karakteristikker som eksentrisk, rart, surrealistisk, genialt og originalt når man skal beskrive Kaufmans verk. Plottene er ofte finurlig konstruert, men til tross for, eller kanskje nettopp fordi, Kaufman tar ting ut i det absurde, er det menneskelige aspektet i historiene gjenkjennelig, og også veldig viktig for Kaufman.

I 2020 debuterte han også som skjønnlitterær forfatter med boka Antkind som nå foreligger i norsk oversettelse med tittelen Maurheten. Her møter vi den nevrotiske og undervurderte filmkritikeren B. Rosenberger Rosenberg, som ser en helt utrolig animasjonsfilm som det har tatt hele 90 år å lage. Når filmen går tapt i en brann, faller det på B., som den eneste som har sett filmen, å beskrive dette ubeskrivelige mesterverket. Umiskjennelig kaufmansk!

Her kan du lese mer om boka.

Du finner oversikten her.