Skrekkjubilanten

William Peter Blatty The Exorcist, som faktisk er filmens fulle navn, hadde premiere 26. desember 1973. Den kom til å bli et vendepunkt for skrekkfilm-sjangeren.

Frem til 1969 ble skrekkfilm ofte sett på som en billig og luguber sjanger, gjerne laget for å tjene raske penger ved å spekulere i menneskehetens nedrige sider. I etterkant av andre verdenskrig nøt de store ungdomskullene godt av de økonomiske oppgangstidene på 50- og 60-tallet, og en hel industri vokste frem rundt deres behov. Drive-in-kinoene kunne tilby monstre, romvesener og bikinikledde piker for en slikk og ingenting, og spesielt var det tre produsenter i USA som visste å profittere på dette. 

Samuel Z. Arkoff grunnla American International Pictures, og Roger Corman hadde en nærmest naturlig teft for å fange opp trender og talenter, slik som Francis Ford Coppola, Peter Bogdanovich og Dennis Hopper, for å nevne noen. Sist, men ikke minst var det William Castle, gimmickenes konge, som når 60-tallet nærmet seg slutten ville bevise at han var noe mer enn en filmens sirkusdirektør. Da Castle kom over romanen Rosemarys baby av Ira Levin, så han endelig muligheten til å bryte seg løs fra sitt rykte som en simpel spekulant og tre inn i Hollywoods toppsjikt. Dessverre ble Castles rolle i filmen kraftig redusert og regi-jobben gikk til Roman Polanski. Rosemarys baby ble en stor suksess og var blant de første skrekkfilmene som kritikerne tok seriøst. Forfatteren William Peter Blatty var på utkikk etter kreativ inspirasjon og så nye muligheter etter å ha sett filmen.

William Peter Blatty

Blatty var personlig en dypt troende katolikk og husket en sak fra studiedagene på universitetet i Georgetown. I 1949 ble en ung gutt, etter en rekke mystiske hendelser og kraftige personlighetsendringer, utsatt for en eksorsisme da legevitenskapen kom til kort. Etter eksorsismen ble gutten seg selv igjen og Blatty så på dette som bevis for djevelens, men også Guds, eksistens. Samtidig som Blatty påbegynte arbeidet med det som skulle bli Eksorsisten, gikk han gjennom en opprivende skilsmisse som nok også satte sitt preg på romanen.

Blatty og Friedkin ble kjent med hverandre gjennom Blake Edwards, mannen bak Rosa panter-filmene om den klønete inspektør Clouseau. Blatty, som frem til da hadde jobbet med manus for komedier som Edwards Et skudd i mørket, var i ferd med å ferdigstille et spillefilmmanus basert på Edwards tv-serie Peter Gunn. William Friedkin ble leid inn for å komme med tilbakemeldinger på manuset som han høylytt slaktet for Edwards og Blatty. Ingen av dem var spesielt begeistret for slakten de ble servert, men de lot seg likevel imponere av Friedkins oppriktighet og ærlighet.

Opprinnelig skulle fortellingen foregå under en rettssak etter de dramatiske hendelsene og være en slags overnaturlig detektivhistorie. Men under skriveprosessen, som besto av seksten timers arbeidsdager over ti måneder (godt hjulpet av amfetaminpiller), endret historien karakter. Blatty endret kjønnet på den besatte gutten til en jente og fortellingen fikk mer preg av et kammerspill om en fortvilet mor som fånyttes forsøker å hjelpe sin datter, en prest som har mistet troen, og selvfølgelig djevelen. Boken ble en bestselger ved lansering og like etter kjøpte Warner opp rettighetene. Etter at kontrakten hadde blitt underskrevet husket Blatty William Friedkin fra møtet hos Blake Edwards og foreslo Friedkin som regissør, men Warner ville ha Stanley Kubrick, som raskt avslo jobben da Blatty ikke tillot endringer i manuset. Etter at flere andre regissører, deriblant Peter Bogdanovich, takket nei, gikk Warner med på å hyre Friedkin.

En av William Friedkins hovedinspirasjoner da han skulle gi seg i kast med Eksorsisten var ikke som man skulle tro, filmene til Hitchcock og Clouzot, men Harold Pinters stykke Fødselsdagsselskapet. Dette psykologiske, nærmest klaustrofobiske dramaet hadde temaer Friedkin mente var parallelle til historien i Eksorsisten.

Casting

Warner ville tidlig i prosessen ha etablerte filmstjerner i rollene og ønsket navn som Audrey Hepburn, Jane Fonda eller Anne Bancroft til å spille moren og Marlon Brando som fader Merrin, samt Jack Nicholson som Karras. Rollen som moren gikk likevel til Ellen Burstyn, da Friedkin var imponert over hennes innsats i The Last Picture Show. Jason Miller identifiserte seg personlig med fader Karras og hadde i tillegg gått på en skole drevet av jesuittordenen. Han gjorde en audition for rollen som Karras og Friedkin og Blatty ble overbevist. Stacy Keach, som frem til da skulle spille Karras, fikk fyken, en beslutning Warner ikke likte da Keach hadde en «play or pay»-kontrakt som uansett gjorde at han skulle få full lønn for rollen. Selveste eksorsisten, fader Merrin, var opprinnelig påtenkt Paul Scofield, som vant Oscar for sin innsats i klassikeren A Man for all Seasons, men da Friedkin så et foto av Teilhard de Charin som Merrin er basert på, bestemte han seg for at Max von Sydow skulle få rollen. Utallige unge jenter ble hentet inn for audition til rollen som den besatte jenta Regan, men Friedkin bestemte seg for å gi den til Linda Blair, da foreldrene var ganske normale og ikke presenterte barnet som et produkt.

Myteomspunnet innspilling

Innspillingen av Eksorsisten ble legendarisk. Den fortonet seg som et års langt mareritt for alle involverte. Merkelige ulykker inntraff flere ganger og en elektriker ble utsatt for et kraftig strømsjokk fra tilsynelatende sikkert utstyr. Ellen Burstyn fikk brist i ryggen etter et fall under opptak. Friedkin ble så fornøyd med hennes autentiske smerteskrik at han benyttet opptaket i den endelige versjonen av filmen. Andre skuespillere døde kort tid etter at de hadde spilt inn sine scener. Settet brant plutselig ned ved en anledning uten at man fant noen årsak til brannen. Disse hendelsene ledet til den slitesterke myten om at filminnspillingen var forbannet. Skuespillerne på sin side måtte lide seg gjennom Friedkins uberegnelige og uregjerlige temperament. Han skjulte også pistoler på settet som han avfyrte uten forvarsel for å få sjokkreaksjoner fra de involverte.

Lanseringen av Eksorsisten ble også et fenomen. Køene til kinoene strakk seg over flere kvartaler. Folk reagerte med sjokk og avsky, godt hjulpet av de banebrytende effektene, laget av Dick Smith og Rick Baker (sistnevnte skulle noen år senere vinne en Oscar for effektene til En amerikansk varulv i London). Publikum spydde i kinosalene, besvimte, i et tilfelle spontanaborterte en kvinne under en visning. Media var i harnisk og personer som trodde at de selv eller noen de kjente var besatt av djevelen, flokket til de katolske kirkene. Warner på sin side så pengene rase inn på konto og Eksorsisten var i en periode den mest innbringende filmen noensinne laget.

På kino i Norge

Filmen ble forelagt Statens filmkontroll 29. mai 1974 og etter flere dagers debatt ble den tillatt uklippet 5. juni. Kontrollens leder Else Germeten, som senere skulle tråkke behørig i salaten med å forby Life of Brian, tok dissens og stemte for at Eksorsisten skulle forbys. Likevel skulle det ta fire år for filmen å bli satt opp på norske kinolerreter grunnet krangel mellom studioet og Kommunenes filmsentral om leiepriser. Da filmen endelig fikk norsk premiere i 1977, var det nærmest samtidig med Richard Donners The Omen. Til tross for at personell fra Røde Kors var til stede under visningen trumfet den norske sindigheten og premieren forløp uten dramatikk. Derimot var tonen en helt annen i dagspressen, der debatten raste om de såkalte «djevel-filmene». Kritikerne var heller ikke begeistret, hvorav Arbeiderbladet omtalte Eksorsisten som «…en eneste stor fleip.» Og enkelte luftet tanken om at Eksorsisten, sammen med Carrie, var antifeministiske filmer. I norsk sammenheng kulminerte debatten i aktualitetsprogrammet På sparket med en diskusjon om filmen og djevleutdrivelser i Bergen, noe som inspirerte Ole Paus til å skrive den satiriske sangen Satan lever. Kjell Magne Bondevik raste indignert over at filmen ble tillatt i Norge og oppfordret kinosjefer over hele landet til å ikke sette den opp.

The Version You’ve Never Seen

I mellomtiden ble det brudd på tråden mellom Blatty og Friedkin grunnet filmens slutt. Der Blatty ville ha en mer oppløftende avslutning på historien slik den kommer frem i romanen, sto Friedkin på sitt og beholdt sin mer tvetydige slutt. 25 år senere begravde de stridsøksen og Friedkin satte seg ned ved klippebordet for å legge til scener til filmen. Noen som hadde blitt fjernet på grunn av lengden og andre, som den beryktede «spider walk»-sekvensen, som nå kunne komme til sin fulle rett, da dataeffekter gjorde det enkelt å fjerne wirene som var alt for synlige for at scenen kunne bli med ved filmens opprinnelige lansering. Etter Blattys ønske ble også hans foretrukne avslutning lagt til.

I femti år har Eksorsisten stått som en bauta i filmhistorien og den troner fortsatt selv på nye lister over de beste skrekkfilmene noensinne laget. Fra den først ble lansert har den avlet en rekke kopier av forskjellig kvalitet. Like etter premieren lagde Mario Bava sin kloning Lisa and the Devil (med Telly Savalas som mørkets fyrste), videre har vi blaxploitation-kopien Abby, for ikke å glemme bølgen med eksorsisme-skrekkfilm, sist med The Pope’s Exorcist hvor Russell Crowe spiller Fader Amarth, en ekte eksorsist som Friedkin selv gjorde en dokumentar om i The Devil and Father Amarth for noen år siden. Eksorsisten selv fikk tre oppfølgere: Exorcist II: The Heretic (som ble slått av Plan 9 From Outer Space i kåringen av verdens dårligste film!), den undervurderte Exorcist III: Legion og Exorcist: The Beginning, som ble spilt inn to ganger med to forskjellige regissører. I tillegg finnes en tv-serie samt en reboot som er under innspilling i skrivende stund.

Eksorsisten er en reell klassiker som fortsatt kommer til å prege skrekkfilmen i de kommende årene: En film som Friedkin har uttalt er om troens mysterier og som fortsatt evner å skremme publikum selv i dagens blaserte medieverden.