I verdensrommet
I vår tredje og siste del av vår store utforskning av science fiction-genren er det verdensrommet som står i fokus.
Sist endret 1. mars 2018
At most terrestrial men fancied there might be other men upon Mars, perhaps inferior to themselves and ready to welcome a missionary enterprise. Yet across the gulf of space, minds that are to our minds as ours are to those of the beasts that perish, intellects vast and cool and unsympathetic, regarded this earth with envious eyes, and slowly and surely drew their plans against us. H.G. Wells, The War of the Worlds
Den 20. juli 1969 landet romskipet «Eagle» på månen med Neil Armstrong og Buzz Aldrin om bord. Seks timer senere satte Armstrong foten ned i månestøvet, og ble det første mennesket som noensinne hadde berørt et annet himmellegemes overflate. Denne unike bedriften ble direkte overført på tv og ga menneskeheten en følelse av å ha trådt inn i en ny æra, hvor besøk på fremmede kloder bare var noen skritt unna. Slik skulle det ikke gå. Kun tolv mennesker har satt føttene på månens overflate. Sist det skjedde var da Eugene Cernan og Harrison Schmitt kjørte seg en tolv kilo- meter lang tur i en Lunar Rover den 14. desember 1972. Likevel inkluderer vi i denne siste delen av vår store science fiction-satsning den spektakulære dokumentaren Footprints on the Moon: Apollo 11, som i strålende Technicolor tar oss med tilbake til den begivenheten som gjorde at en hel verden holdt pusten.
Et nytt kappløp
Vi har ikke sendt mennesker til flere kloder, men det vi har lært siden den gang er nesten like fantasieggende. De tusenvis av eksoplaneter (per 1. november 2017 er 3693 planeter oppdaget utenfor vårt solsystem) som vi nå kjenner til, sier både noe om hvor vilt og mangfoldig universet er, og hvor vi bør lete dersom vi ser etter intelligent liv andre steder. I følge Stephen Hawking har vi ikke noe valg; hvis vi skal overleve som art må romreiser være fullt utviklet innen år 2600. Det er uansett ikke noen tvil om at vi nå er inne i et nytt kappløp i rommet: Hvem vil være det første mennesket til å sette sin fot på Mars? Etter at Kina har varslet at de vil sende mennesker til månen innen 2020, og NASA antyder en ny månereise, regner man med at dette bare er forberedelser til en lengre ekspedisjon. I tillegg har både India og Det europeiske romfartsprogrammet allerede med hell sendt sonder til Mars.
Stor appell
Det finnes naturligvis dem som hevder at vi ikke trenger å se så langt ut i verdensrommet for å finne spor etter fremmede sivilisasjoner, og at styresmaktene skjuler bevis for slike besøk. Mens andre mener vi bare trenger å skue tilbake i tid, at våre forfedre var i kontakt med høyerestående besøkende som både inspirerte religionenes utforming og ingeniørmessige bragder. Det kan være lett å avfeie slike påstander som enkeltindividers forvillelser, men det er ikke tilfeldig at Scientologene, Nation of Islam og Mormonene har besøk fra fremmede kloder sentralt i sine religioner, og spiller på den appellen dette har på mennesker.
En rik og stabil genre
Alt dette gir naturligvis skapende krefter ideer. Science fiction har blitt en av filmens mest stabile genrer, hvor det konstant produseres nye og kreative verk, og hvor det fabuleres og spekuleres over hvilke konsekvenser kontakt med fremmede intelligenser vil få for menneskeheten. Er vi så unike som vi tror, eller kryr universet av intelligent liv? Og der møter vi Fermis paradoks – hvor motsetningen mellom mangelen på bevis for utenomjordisk liv og det høye estimatet på jordlignende kloder i universet blir et problem. Dermed blir det i fiksjonen vi kan prøve ut forskjellige scenarioer, skal vi forberede oss på den store invasjonen eller vil de besøkende ta oss til neste nivå på evolusjonens stige?
