Satoshi Kon

Det å møte mannen bak filmer som Paprika, Perfect Blue, Millenium Actress og Tokyo Godfathers, og få høre ham fortelle om sine erfaringer som manusforfatter, designer og regissør i verdens viktigste animasjonsmiljø, var rett og slett en unik opplevelse. Hans tilbakemeldinger til alle de håpefulle som kom med sine arbeidsprøver denne dagen, huskes nok resten av livet av de heldige.

Kon hadde lært av de beste og startet sin karriere som assistent for Katsuhiro Otomo, mannen bak både mangaen Akira og den påfølgende filmversjonen. Dette ledet Kon inn i anime-verdenen med jobb som art designer og hovedanimatør på Rojin Z. Der traff han flere nøkkelfigurer innen anime og innledet et samarbeid med Mamoru Oshii (Ghost in the Shell, Avalon). Som forfatter på et segment («Magnetic Rose») i den banebrytende festivalfavoritten Memories fikk han sitt store gjennombrudd, og kunne et år senere presentere sin første anime som regissør – Perfect Blue.

I denne komplekse og ambisiøse utforskningen av populærkulturens mørkere sider lå allerede kimen til en stor regissør. Her er den generelle virkelighetsoppfattelsen kun et tynt lag med rasjonell ferniss, et lite trykk på det rette stedet og man blir kastet ut en fremmed verden av paranoia og hallusinasjoner. Dette skulle bli noe av et varemerke for Kon, denne inngående utforskningen av stedene hvor drøm og virkelighet krysser hverandre.

Bare tenk på Paprika, der drømmen blir annektert av den nye teknologien og hvilke radikale konsekvenser dette møtet får for den menneskelige psyke. Eller i Millenium Actress, hvor filmen og den virkelige verden gradvis flyter over i hverandre. Minnet – hukommelsen – er for Kon et tøyelig begrep, noe som kan lekes med og manipuleres, men kanskje ikke stoles på. I alle fall ikke av de som har noe å skjule i sin fortid, som karakterene i Tokyo Godfathers. Denne julehistorien er en ren hyllest til fortellergleden og viser Kons mer humanistiske side. At filmen er spekket med kanskje filmhistoriens største antall tilfeldige møter på kortest mulig tid, virker bare naturlig innenfor den mirakuløse stemning Tokyo Godfathers greier å frembringe. Dessverre døde Kon under forberedelsene til prosjektet The Dreaming Machine (Yume Miru Kikai), men studioet Madhouse har annonsert at de fortsatt jobber med å få ferdigstilt filmen. Og bare på tittelen aner vi Kons signaturtema – teknologi versus den menneskelige psyke.